Krig og pubertet

Det er tidlig vår i Beirut, året er 1975, den libanesiske borgerkrigen er nettopp brutt ut, og kroppen til 15 år gamle Tarek er sprengfull av hyperaktive hormoner. Slik kan det bli interessant film av. Regissør Ziad Doueiris film er blitt akkurat det.

Den er også tidvis morsom, spennende og tankevekkende. Og sterkt selvbiografisk. Mens bombene smeller og kulene suser er Tarek (Raimi Doueiri, regissørens bror) mest opptatt av å utforske sitt gryende voksenliv. For ham, kameraten Omar og den kristne jenta May er krigen først og fremst et hinder for deres bevegelsesfrihet i byen. Skjønnmaling? Det er ingen tvil om at «West Beyrouth» har sterke innslag av nostalgi. Men den virker samtidig ekte, en svært tragisk situasjon sett gjennom eventyrlystne og optimistiske unge øyne. Men mot slutten innhenter alvoret ungdommene, det som først var en spennende forandring av typen «hurra, vi har fri, skolen har brent ned», blir svært alvorlig også for dem.

En kan innvende at regien kunne vært strammere her og der. Noen av de mest fargerike innslagene i persongalleriet føles endimensjonale og midtveis virker det som om regissøren ikke helt vet hvor han vil. Men mot slutten tar den seg heldigvis opp og alt i alt er «West Beyrouth» slett ikke verst.