Krig ved stedfortreder

For hver dag som går får syrerne selv mindre og mindre kontroll over den borgerkrigen de er involvert i, skriver Jan-Erik Smilden.

SYRIA-KRIGEN: En økt brutalisering har hittil  kostet over 80 000 mennesker livet. Utenverdenen er blitt kritisert for ikke å ha stanset blodbadet, men burde like gjerne fordømmes for å la egne interesser gå foran syrernes. Foto:  AFP / NTB Scanpix
SYRIA-KRIGEN: En økt brutalisering har hittil kostet over 80 000 mennesker livet. Utenverdenen er blitt kritisert for ikke å ha stanset blodbadet, men burde like gjerne fordømmes for å la egne interesser gå foran syrernes. Foto: AFP / NTB ScanpixVis mer
Meninger

USA RUSSLAND, EU, Tyrkia, Saudi-Arabia, Qatar, Iran, Israel, den libanesiske Hizbollah-militsen og utenlandske al-Qaida-tilknyttede grupper: Alle er de involvert i den syriske borgerkrigen — ut fra forskjellige mål og interesser.
Det begynte med demonstrasjoner mot diktaturet til Bashar Assad for over to år siden og utviklet seg til en væpnet konflikt, der stadig flere land blandet seg inn og sendte våpen, først og fremst til opprørerne, men også til Assad-regimet. Det førte til en økt brutalisering som hittil har kostet over 80 000 mennesker livet. Utenverdenen er blitt kritisert for ikke å ha stanset blodbadet, men burde like gjerne fordømmes for å la egne interesser gå foran syrernes.

LA OSS BEGYNNE på det storpolitiske plan. Russland støtter sin mangeårige allierte, Bashar Assad, både på grunn av maktinnflytelse i Midtøsten, men også fordi landet har en strategisk viktig flåtebase i Syria. USA ønsker regimeskifte for å få en vennligsinnet regjering i Damaskus, men også med håpet om at et nytt styre vil være til fordel for Israel. Og ikke minst: Washington trenger allierte i en araberverden der mange land er blitt stadig mer kritiske til verdens eneste supermakt.

EU vil også ha regimeskifte, og mange politikere står til troende når de sier at Assads brutale diktatur må sendes på søppeldynga. Men blant EUs medlemsland er det forskjellige grunner til å støtte opprørerne. Frankrike hadde kontroll over Syria som mandatområde til 1946 og har en av sine interessesfærer der. Storbritannia ønsker også Assads fall og et provestlig regime i Damaskus. Men for flere av EU-landene dreier dette seg også om gass. Iran og Qatar deler et stort gassfelt i Persiabukta. Hvis opprørerne vinner krigen, ønsker Qatar å bygge gassledninger gjennom Syria, blant annet for eksport til Europa. Det lyder som musikk i mange europeiske politikeres ører.

Men Iran ønsker også å bygge gassledninger gjennom Syria, og det er én av årsakene til at det islamistiske regimet i Teheran støtter president Assad. De strategiske årsakene er imidlertid viktigere. Syria er Irans eneste arabiske allierte, og landet ligger mellom Iran og Libanon, der den Iran-støttede Hizbollah-militsen er landets viktigste politiske aktør. Og Hizbollah er i konflikt med Israel, Irans hovedfiende i Midtøsten.

QATAR HAR VÆRT
i føringen når det gjelder støtte til de syriske opprørerne, men ifølge nyhetsbyrået Reuters har nå Saudi-Arabia overtatt denne rollen. Årsaken skal blant annet være at saudierne ikke liker at regimet i Qatar gir de militante islamistgruppene, som står utenfor den vestlig-støttede frie syriske hær, stor økonomisk og militær hjelp. Men dette dreier seg også om hegemoni. Saudi-Arabia og Iran kjemper om å være det mest innflytelsesrike landet i Midtøsten. Og i den seineste tida har et nytt land meldt seg på i denne konkurransen: Tyrkia. Da AKP-regjeringen i Ankara forsto at EU-medlemskap var langt unna, satset tyrkerne på å få større innflytelse i Midtøsten. Det har de også i en stor grad klart. Ved siden av at Tyrkia ønsker et stabilt syrisk naboland, er Syria viktig, både som mottaker av tyrkiske eksportprodukter og som transittland for transport videre sørover i Midtøsten.

ISRAEL LÅ
i begynnelsen av borgerkrigen lavt fordi de visste hvor de hadde Assad, men var usikre på hvilken politikk et nytt regime ville føre. Med Hizbollhas inntreden på Assads side i borgerkrigen, var det slutt på nølingen. Israelerne har ved flere anledninger bombet mål i Syria, offisielt for å stanse leveranser av raketter til Hizbollah, men også bombet mål, der det syriske regimet angivelig utvikler kjemiske våpen.
Hvor lenge Hizbollah har kjempet på syrisk jord, er uklart. Det skal være mellom 2000 og 7000 Hizbollah-soldater i Syria, og mange slåss rundt byen Qusair som ligger ved grensa til Libanon og som er en viktig forsyningslinje til opprørerne.

MANGE HAR
altså interesser i Syria, men de står overfor store problemer, ikke minst i Vesten. EU opphevet tidligere i uka forbudet mot å levere våpen til Den frie syriske hær, men vedtaket er ikke iverksatt på grunn av intern splittelse i unionen. En av årsakene er at radikale islamistgrupper kan få kontroll over en del av disse våpnene. Et islamistisk Syria er også en av hovedgrunnene til at USA ikke vil gi opprørerne våpen. Det er til en vis grad forståelig når den fremadstormende al-Nusra-fronten, som åpent støtter al-Qaida, har sagt at deres mål er å innføre et styre basert på Koranen og sharia-lovene.

En fredsløsning er ikke i sikte. Kanskje ville det vært bedre om utenlandske makter og grupper hadde holdt seg unna og latt syrerne sjøl avgjøre sin framtid.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.