RETORISKE POENG: Krigen er og blir et skattkammer for retoriske poenger, både i kommentarfeltene og elfenbenstårnene. Illustrasjon: Flu HArtberg
RETORISKE POENG: Krigen er og blir et skattkammer for retoriske poenger, både i kommentarfeltene og elfenbenstårnene. Illustrasjon: Flu HArtbergVis mer

Krigen er ikke hva den en gang var

Vi må aldri glemme, sies det. Men striden om hva som skal huskes fra andre verdenskrig pågår som aldri før.

Meninger

Torsdag var det 75 år siden Nazi-Tyskland invaderte og okkuperte Norge. Alle de store avisene, og flesteparten av de små, viet forsidene sine til 75-årsmarkeringen, og trakk lærdommer av krigen på lederplass.

«Slagordet «Aldri mer 9. april!» har en iboende gyldighet inn i vår tid. Spesielt i vår tid.», skrev VG. Avisa, som ble etablert av ledende motstandsfolk etter krigen, mente at selv om den tyske fienden var overlegen «bet norske styrker godt og heltemodig fra seg». Dagsavisen forsvarte Arbeiderpartiregjeringen i 1940 og skrev at «Nygaardsvold og hans lille nasjon var ei jolle på et opprørt verdenshav. Maktesløse.» Mens Harald Stanghelle i Aftenposten skrev at Norge «forsvarsløst lot seg hærta» og at 9. april «for all framtid vil stå som selve symbolet på et land i politisk og militær forvirring».

Den «iboende gyldigheten» er altså ikke helt krystallklar. Men slik er det alltid med historien. All historieskriving er på ett eller annet nivå et uttrykk for tidsånden og for de perspektivene samtidens aktører foretrekker.

Krigen kan brukes som argument for det meste. Konklusjonene i de ulike lederartiklene om hva 9. april 1940 skal «si oss» er nesten komisk sprikende. For Aftenposten er lærdommen at forsvaret må rustes kraftig opp mot Russland. For VG er lærdommen at EU er bra. Og i Klassekampen er lærdommen at en nordisk nøytralitetspolitikk er det beste. Alle står der de står, og ser det de vil se. Krigen er og blir et skattkammer for retoriske poenger, både i kommentarfeltene og elfenbenstårnene.

Likevel var det mest stilte spørsmålet denne uka om vi ikke snart blir «ferdige med andre verdenskrig»? Trenger vi virkelig flere minnemarkeringer, flere artikler, flere bøker om noe som skjedde for «så lenge siden?» Eller er det noe sykelig og snevert selvopptatt med nordmenns aldri sviktende interesse for krigsårene? Er det virkelig noe mer å si om 1940 til 1945?

Ja, det er det. Det romantiske bildet av et samlet norsk folk i innbitt kamp mot okkupantene har sprukket opp for lengst. Grunnfortellingen som i tiår etter tiår var altoverskyggende i norsk historieskriving om krigen har aldri stått svakere. De siste årene har det vært en klar preferanse både hos skribenter og lesere for å gå inn i de mindre ærerike kapitlene av krigen, og ta tak i medløperi og svik blant nordmenn. Det gjelder Eirik Veums omfangsrike forbryterkataloger, men også tyngre studier som Anette Storeides bok om norske krigsprofitører eller Bjørn Westlies bok om slavearbeiderne som bygde Nordlandsbanen for NSB. Ikke minst i akademia er den okkupasjonshistoriske interessen vridd over «fra motstand til kollaborasjon», for å si det med Torgeir Sæverås som jobber på et av de store pågående forskningsprosjektene om okkupasjonstiden.

Mye i historiefaget handler om å finne nye kilder og dokumenter som ikke før har vært kjent eller løftet fram. Men når det gjelder andre verdenskrig handler det også mer og mer om å se på de samme kildene og dokumentene med et nytt blikk og stille andre spørsmål. Det vil aldri finnes en enhetlig, sann og endelig historie med stor H om krigen, der vi kan sette to streker under fasit og bli ferdige.

Et underliggende premiss for mye av dekningen og interessen for krigen nå om dagen er at historien om den må fortelles ferdig NÅ, før det er for sent. At det er prekært at dagens unge forstår nøyaktig hvordan det var, før den siste generasjonen som faktisk opplevde krigen forsvinner for alltid. På et nivå er det utvilsomt riktig, tidsvitnene sitter på et unikt og avgjørende materiale. Samtidig finnes det en slags akutt redsel for å «miste krigen», som historiker Erling Sandmo formulerer det. At eierskapet til dramaet ikke lenger skal tilhøre dem som levde gjennom det, og at krigen dermed skal forsvinne inn i den store, dunkle fortiden som ingen helt og fullt kan begripe.

I sin uhyre innsiktsfulle bok «Tid for historie», som kom nå i 2015, skriver Sandmo at historiefaget består i å lete rundt i «det tettskrevne høstløvet som ligger igjen etter menneskers liv». Snart er det bare dette høstløvet igjen. Og stridene om hva det kan fortelle oss vil fortsette og fortsette.