Krigen i Biafra - en vekker for Norge

Borgerkrigen i Afrikas folke- rikeste stat på slutten av 1960- tallet brente seg inn i vår bevissthet og fikk stor betydning, både for oss og det internasjonale samfunnet.

BIAFRA MERKET Erik Bye for livet og vekket Kjell Magne Bondeviks internasjonale engasjement. Selv den dag i dag - 35 år etter - brukes begrepet biafrabarn når vi skal beskrive denne verdens ytterste nød og elendighet. Hva har egentlig Biafra betydd for vårt land og vårt folk? Hvorfor har denne konflikten i Afrikas mest folkerike stat brent seg inn vår bevissthet på en helt spesiell måte? Og hva er det som gjør Biafra-konflikten så aktuell i vår forståelse av dagens Norge og norsk utenrikspolitikk? Dette og flere andre spørsmål drøftes i boken «Biafra - da Norge våknet» som utgis i dag. Biafra-krigen var skjellsettende på mange måter. Den begynte med at østlige deler av Nigeria erklærte seg selvstendig under navnet Biafra i mai 1967. En blodig borgerkrig og hungersblokade fulgte. Krigens grusomme følger for sivilbefolkningen rørte det norske folk på en helt spesiell måte. Erik Byes fjernsynsreportasjer og Elias Berges innstendige appeller om hjelp gjorde et voldsomt inntrykk. Intet annet land fikk et slikt folkelig Biafra-engasjement som Norge, fremhever Reiulf Steen i dag.

FRA SOMMEREN 1968 til januar 1970 blir det igangsatt innsamlingsaksjoner til Biafra landet rundt, både spontane og mer planlagte. Barn og ungdom selger kaker, arrangerer utstillinger, avholder konkurranser og alt annet som kan tenkes å bringe inn noen kroner. Ved juletider 1968 kommer «enkel jul»-aksjoner i sving. I flere kommuner sløyfer formannskap og kommunestyrer julebordfeiringer, og mange forretninger gir 10 pst av en dags omsetning. I tillegg gir mange ektepar hverandre julegaver i form av bidrag til Nigeria/Biafra-hjelpen. En gruppe forskere ved Universitetet i Oslo setter i 1969 i gang en aksjon for frivillig lønnstrekk til Kirkens Nødhjelp, og forslaget får umiddelbar støtte fra akademikere, arbeidere, funksjonærer og arbeidsgivere. Det går «Biafra-ekspress» fra Oslo til Bergen, hvor det råder reneste «17. mai-feiringen» langs ruten opp igjennom Hallingdal og til Bergen. I hver bygd oppover dalen arrangeres folkemøter og barna får fri fra skolen for å kunne delta. I alle landets matvareforetninger selges «Matbilletter» til barn i Biafra, et samarbeidsprosjekt mellom Kirkens Nødhjelp og Biafra-komiteen. I Biafra-komiteen deltar samfunnstopper, politikere, professorer, kunstnere, forfattere og andre fra alle samfunnslag i Norge. Og i NRK Barne-TV melder barna seg inn i «Biafraklubben».

I EN SPØRREUNDERSØKELSE sent høsten 1969 som Aftenposten utfører, blir nordmenn bedt om å fortelle om det som har gjort dem stolte i året som har gått. Biafra-hjelpen og Kirkens Nødhjelp blir bare utkonkurrert av de store norske seirene på idrettsfronten. Eksemplene er mange og engasjementet unikt. Vi skal aldri oppleve noe lignende. Men det viktigste av alt er at Biafra-konflikten fikk konsekvenser for vår syn på omverden og hva den betyr for oss. La meg få gi noen få konkrete eksempler: For det første blir Biafra-krigen starten på fremveksten av Norge som en stor internasjonal humanitær aktør. Massiv norsk humanitær bistand var ukjent før Biafra. Den humanitære innsatsen og bistanden blir inngangsporten til Norges ulike meglerroller og fredsarbeid, slik vi senere har sett det i forhold til en lang rekke konflikter verden over - fra Guatemala og Midtøsten til Sudan og Sri Lanka. I dag er det interessant å tenke på at det var Biafra som var spiren til denne norske innsatsen. Dette som i dag er blitt en av de mest anerkjente og karakteristiske særtrekk ved norsk utenrikspolitikk. For det andre blir Biafra starten på en helt ny måte å drive humanitært arbeid på. Vi får en helt annen rolle for frivillige organisasjoner i krise og krigssituasjoner, uavhengig av Genevekonvensjonene og Det internasjonale røde kors (ICRC). Noe som bl.a. leder til etableringen av Leger uten grenser, som senere blir tildelt Nobels fredspris.  For det tredje bryter Kirkens Nødhjelp og andre med viten og vilje internasjonal lov og rett i et desperat forsøk på å hjelpe 12-14 millioner mennesker fra krig og hungersnød. I henhold til folkeretten er nemlig Biafra-krigen et «indre nigeriansk anliggende» der verken internasjonale organisasjoner som FN og OAU (Organisasjonen for afrikansk enhet) eller enkeltstater, har noen formell rett til å gripe inn. Også den norske regjering føler seg maktesløs. John Lyng sier senere at Biafra-krigen var den vanskeligste saken han måtte håndtere i de fem årene han satt som norsk utenriksminister.

RESULTATET BLIR blir den største humanitære luftbroen i privat regi noensinne. I løpet av 18 måneder blir det gjennomført over 5 000 vellykte flyvninger med ombygde passasjerfly og transportfly. Over 60 000 tonn mat og medisiner blir flydd inn og fordelt til flere hundre flyktningleire, matstasjoner, sykehus og legestasjoner inne i Biafra. Flyene lander under stor fare om natten i stummende mørke midt i Nigeria/Biafras jungel, innledningsvis bare med brennende fakler som markering av landingsstripen. En utbedret støvete og humpete landevei med en bredde på 22 meter blir plutselig Afrikas mest trafikkerte flyplass! Pilotene og mannskapet om bord i flyene - mange av dem norske - trosser storm og troperegn, luftvernild og bomber for å redde flest mulig, i en konflikt hvor sult blir brukt som et våpen. Krigen i Nigeria/Biafra blir også startskuddet til et arbeid innen FN og andre internasjonale fora for å endre folkeretten, slik at det internasjonale samfunn for fremtiden ikke skal stå handlingslammet i interne konflikter der sivilbefolkningen blir gjort til gisler for de stridende parter. I dette arbeidet for såkalt «humanitær intervensjon» spiller Norge på mange måter en pådriverrolle. Men det viser seg å bli en både tung og svært vanskelig kamp der hensynet til enkeltmennesker i nød kommer i konflikt med så vel tungtveiende nasjonale interesser som en svært mangelfullt utviklet internasjonal folkerett. Men arbeidet gir til slutt viktige resultater.Biafra-krigen blir også det store gjennombruddet for Kirkens Nødhjelps i Norge. Organisasjonen går under Biafra-krigen fra å være en relativt liten, ukjent og indre-kirkelig organisasjon til å bli en aktør som hele det norske folk har stor tillit og tiltro til. Allerede høsten 1968 foreslår Morgenbladet i en leder at Kirkens Nødhjelp bør tildeles Nobels fredspris.