Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Krigen i Kosovo kan sprenge Bosnia

NATOs bomber over Balkan og et frigjort Kosovo kan sprenge den skjøre bosniske statsdannelsen. De bosniske serberne har uttrykt at de ønsker løsrivelse fra Bosnia gjennom ved frie valg å stemme på erklærte separatister. NATO-bombingen kan føre til at den ikke-voldelige frigjøringskampen blir voldelig.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fredsforhandlingene for Bosnia resulterte høsten 1995 i en avtale om at den bosniske staten skulle bestå av to deler med egne politiske institusjoner: Republika Serbska, hvor de fleste serberne etter krigen hadde samlet seg, og den kroatisk-muslimske Føderasjonen. Samtidig skulle statens øverste autoritet bli lagt til et presidentskap med sete i hovedstaden Sarajevo hvor saker av nasjonal interesse skulle bli bestemt. Det kan være et skritt mot separasjon at krigen har ført til at denne ordningen nå er suspendert. Allerede før krigen, den 8. februar i år i International Herald Tribune, foreslo den tidligere fredsmegleren for Bosnia, David Owen, at et uavhengig Kosovo burde kunne byttes mot et uavhengig Republika Serbska. Artikkelen vakte selvsagt oppsikt i Bosnia; leder for OSSE i Bosnia, Robert Barry, kalte den en oppfordring til vold og etnisk rensing. Carlos Westendorp, lederen for det internasjonale samfunn i Bosnia, sa at da ville nok Kroatia ha vestre del av Bosnia, og dermed vil man få en ny krig i Bosnia. For bosniske serbere representerte Owens syn en legitimering av deres separatistiske aspirasjoner allerede før NATO-bombingen startet. Dersom ingen som bor i Republika Serbska ønsker å forbli en del av Bosnia, hvorfor kan de ikke da få sin uavhengighet? Argumentene i Bosnia burde være velkjente: Løsningen på problemene på Balkan er ikke organisering i etniske stater, for etniske grupper finnes i lommer overalt, og det er umulig at hver gruppe får sin stat. Den etniske nasjonalismen er ikke løsningen, den er problemet - nasjonalisme på Balkan må bygges på ideologier som overstiger etnisk tilhørighet, på sosialisme som under Tito, på FNs menneskerettserklæring, eller på andre alternativer. Disse argumentene har ingen gyldighet dersom NATO støtter et Kosovo løsrevet fra Jugoslavia. Om albanerne skal kunne løsrive seg fra serberne, hvorfor skal da ikke de bosniske serberne løsrive seg fra Bosnia? Hva er den prinsipielle forskjellen?

De bosniske serberne kjempet en grusom krig fordi de ikke ønsket å være del av et muslimsk Bosnia. Ønsket om å være en del av det serbisk dominerte Jugoslavia er ikke endret av fire års internasjonal tilstedeværelse i Bosnia. Det internasjonale samfunn består hovedsakelig av tre aktører: OSSE, SFOR og OHR. OSSE har gjennom Dayton-avtalen mandat til å overvåke valg i Bosnia. OHR, Office of the high representative er det internasjonale samfunns øverste representant i Bosnia, og var i utgangspunktet ansvarlig for å koordinere aktivitet mellom de ulike internasjonale organisasjonene som er til stede i Bosnia. Mandatet til OHR står i Annex 10 av Dayton-avtalen. I artikkel 1 (a) heter det at OHR skal overvåke implementeringen av Dayton-avtalen (monitor the implementation of the peace settlement). OHR består av en kjerne på tre personer, Carlos Westendorp, tidligere spansk utenriksminister, Jacques Klein, amerikansk karrierediplomat som i Bosnia venter på en ledig ambassadørstilling og Hans Schumacher, tidligere talsmann for Tysklands utenriksminister. OHR er sterkt diskreditert i Bosnia, og en av grunnene er disse personenes notorisk manglende evne til samarbeid. «Dersom de hadde hærstyrker, ville de være i full krig med hverandre,» sier en tidligere OHR-ansatt til den bosniske avisa Vecernje Novine 13. mars. Klein skal endog være opprørt over at ikke hans private forslag ble godtatt som flagg for Bosnia da OHR bestemte hvordan det bosniske flagget skulle se ut, etter at det bosniske presidentskapet ikke hadde kunnet bli enige. Disse personene valgte 5. april i år å avsette den demokratisk valgte presidenten i Republika Serbska, Nikolaj Poplasen.

Den serbiske nasjonalisten Poplasen vant valget 12. og 13. september 1998 over Bijelina Plavsic, som representanter for det internasjonale samfunn utilslørt hadde støttet. Poplasen representerer Det serbiske radikale parti, SRS. SRS arbeider åpent for integrering av Republika Serbska i Jugoslavia, men understreket før valget at dette skulle skje gjennom demokratiske midler. Når så Poplasen vinner valget, er det naturlig å tolke dette som et uttrykk for at de bosniske serberne ikke ønsker å være del av Bosnia. 5. mars i år avsatte OHR Poplasen samtidig som en tidligere amerikansk diplomat, Robert Owen, bestemte at byen Brcko som forbinder øst- og vest-delen av Republika Serbska og dermed har uvurderlig forsvarsstrategisk betydning for de bosniske serberne, for ubestemt tid skulle forbli et internasjonalt mandatområde, og ikke gis til de bosniske serberne. At Brcko «gis bort» samtidig med at den president serberne har valgt arrogant avsettes, kan allerede før bombingen av Kosovo ha ledet mange bosniske serbere til å mistro de hensikter representantene for USA og Vest Europa har i området.

På toppen av dette starter NATO en krig mot Serbia og Jugoslavia. Krigen fører til at Zivko Radisic, den bosnisk serbiske representanten i det bosniske presidentskapet, Bosnias øverste politiske organ, trekker seg, uten å bli erstattet. I presidentskapet skal de tre valgte representantene for Bosnias «konstituerende nasjoner» bestemme saker som angår den bosniske stat. Dette er saker som overstiger hva man i den muslimsk-kroatiske føderasjonen og i Republika Serbska har ansvar for å bestemme. Beslutninger i presidentskapet skal være enstemmige. Det er ved manglende konsensus, som for eksempel om hvilket flagg Bosnia skal ha, at OHR griper inn.

NATOs SFOR-styrke i Bosnia bombet 4. april en jernbanelinje inne i Republika Serbska. Dette ble grunngitt med at den binder sammen Montenegro og Serbia. Denne bombingen gjør det relevant å stille spørsmålstegn ved SFORs mandat i Bosnia.

I 1996 flyktet 60000 bosniske serbere fra Sarajevo. Mens bander voldtok kvinner og brant leiligheter for å tvinge fram en flukt, stod NATO-soldater og så på og ville ikke engang låne ut brannslukkingsapparater, fordi det ikke var i deres mandat. 9. februar 1996 dro Radovan Karadzic fra Banja Luka til Pale gjennom fire SFOR checkpoints, hvorav to amerikanske, uten at noen gjorde forsøk på å arrestere ham. Dersom det er utenfor SFORs mandat å arrestere krigsforbrytere og å gripe inn ovenfor etnisk rensing, på hvilken måte har de fått mandatet til å bombe jernbanelinjer i Bosnia?

Republika Serbska er for tiden en del av Bosnia kun gjennom tvang. Befolkningen valgte en president som sa at han ikke ønsket at Republika Serbska skulle være del av Bosnia. Denne presidenten er nå avsatt, og samtidig har de bosniske serbernes representant i det felles presidentskapet trukket seg. Folk fra Republika Serbska er dermed ikke lenger representert i det bosniske styret. Etter NATOs krigføring mot Jugoslavia ser det ut til å være umulig at Republika Serbska skal kunne reintegreres i Bosnia gjennom legitime demokratiske midler. Krigens konsekvens i Bosnia kan innebære at Republika Serbska gjør milititært forsøk på å løsrive seg, en separatisme som kan spre seg til den kroatiske delen av Bosnia. Da SFOR bombet i stykker jernbanelinjen nord i Bosnia, ble to bosniske serbere som prøvde å stoppe sabotasjen, drept av NATO. Også andre steder i Republika Serbska har det kommet til konfrontasjoner mellom NATO og bosniske serbere. Representantene for det internasjonale samfunn i Republika Serbska ble evakuert etter at 15 av deres biler var knust, sammen med bygninger hvor de hadde kontor. Flere ganger har NATOs SFOR-styrke i Republika Serbska nå blitt angrepet, både gjennom et rakettangrep mot et helikopter, og med granater kastet mot soldater fra biler. NATOs neste krig kan allerede være i gang.