Krigen i Syria vinnes ikke på slagmarken

Timer eller høyst noen få dager gjenstår før den endelige militære seier over IS vil bli proklamert. Men man må ikke la seg lure.

I SKJUL: Et ukjent antall IS-krigere befinner seg i grenseområdene mellom Syria og Irak eller i skjul i byer, der de har etablert hemmelige celler. Foto: REUTERS/Stringer /File Photo
I SKJUL: Et ukjent antall IS-krigere befinner seg i grenseområdene mellom Syria og Irak eller i skjul i byer, der de har etablert hemmelige celler. Foto: REUTERS/Stringer /File PhotoVis mer
Kommentar

I den lille byen Baghouz i det østlige Syria er den aller siste rest av den såkalte islamske staten, IS, i ferd med å forvitre. Noen få hundre islamistiske krigere kontrollerer nå bare noen hundre kvadratmeter territorium, og den kurdisk-ledede militsen Syrias demokratiske styrker, SDF, er i ferd med å nedkjempe den siste motstand, støttet av amerikanske fly som bomber nådeløst. Ingen vet hvor mange sivile som er igjen.

I flyktning- og interneringsleiren ved byen al-Hol i det kurdiske autonome Rojava-området, tretti mil lenger nord, befinner de som har flyktet fra Baghouz seg. 65 000 mennesker lever i den overfylte leiren. Flere tusen av dem er IS-kvinner med barn. Ifølge FNs barnefond, UNICEF, er 3000 av utenlandsk nasjonalitet, altså barn av fremmedkrigere.

Det såkalte verdenssamfunnets fokus retter seg mot det som skjer i Baghouz. Flyktningene i al-Hol er man mindre opptatt av. Det kan koste dyrt.

-Vi kan ikke tillate oss å bli lurt av påstander om militær seier, sa Geert Cappelaere, UNICEFs regionaldirektør for Midtøsten og Nord-Afrika under en syriakonferanse i Brussel i går. Han er ikke bare opptatt av barna som holder til i al-Hol, men også av hundretusener av andre barn som i løpet av den blodige krigen er født, enten innenfor Syrias grenser eller i eksil.

Cappelaere har et svært viktig poeng. Syria-krigen avsluttes ikke ved at IS ikke lenger kontrollerer byer eller landsbyer i landet, det samme gjelder for nabolandet Irak. Et ukjent antall IS-krigere befinner seg i grenseområdene mellom Syria og Irak eller i skjul i byer, der de har etablert hemmelige celler. Terrorgruppa er militært nedkjempet, men den har endret taktikk. Nå går gruppa over til geriljavirksomhet og flere bombeattentater og sjølmordsaksjoner.

Hvor alvorlig denne virksomheten blir i framtida, avgjøres ikke minst av hva som skjer i al-Hol og andre leire der potensielle rekrutter og angrende eller ihuga IS-kvinner oppholder seg. For hvis det ikke kommer til en løsning på hva man skal gjøre med alle disse , vil IS få en gavepakke gjennom nye forbitrede og hevngjerrige irakere, syrere og utlendinger.

Gjennom debatten her hjemme vet vi at det ikke finns noen enkel løsning. Regjeringen kvier seg for å la norske IS-kvinner få vende hjem med sine barn, sjøl om barna i mange tilfeller har juridisk rett til å komme til Norge. Argumentet er at både kvinnene og barna er så hjernevasket at de vil utgjøre en sikkerhetstrussel i framtida. Men hva hvis de ikke kommer hit? Er det bedre at de vokser opp i Midtøsten og eventuelt blir nye terrorister der – eller at de kommer tilbake til Norge for å gjennomføre blodige aksjoner her? Eller for å si det på en annen måte: Er det ikke mulig med en tett oppfølging av folk som kommer hjem, ikke minst gjennom avradikaliseringsprogrammer?

Og dette dreier seg ikke bare om IS, hvis noen hadde trodd det. Militante islamistgrupper som Hayat Tahrir al-Sham, der den tidligere Nusra-fronten er dominerende, kontrollerer fremdeles det meste av Idlib-provinsen i det nordvestlige Syria. President Bashar Assad har i måneder skrytt av at Idlib skal tilbake på regjeringens hender, men han har problemer, ikke minst på grunn av motstridende interesser blant naboland og stormakter. Denne konflikten er også kommet i skyggen av kampen mot IS.

Gjenoppbyggingen av Syria er allerede i gang med en del internasjonal støtte. Men det går på langt nær fort nok, ikke minst fordi Vesten ikke ønsker å gi Assad-regimet direkte eller indirekte støtte. FNs spesialutsending Geir O. Pedersen jobber for å få til en fredsløsning der alle involverte parter kan bli enige. Men dette er ikke nok. Uten at folk flest får en bedre hverdag og at det blir slutt på etnisk og religiøs diskriminering, nytter det ikke å løse militære konflikter. Det har vi ikke minst sett i Afghanistan. Vestlige land er flinke til å pøse penger inn i krig, men langt mer restriktive med å ta fram lommeboka når det gjelder å bygge opp igjen.

Og mens IS-krigerne i Baghouz slåss til siste mann, roper lederne deres allerede om hevn. På sosiale medier oppfordres nå IS-tilhengere i Europa og resten av verden til «å reise seg mot korsfarerne» som har gjennomført «et Holocaust» i Baghouz.

Var det noen som snakket om militær seier?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.