Krigen: konsensus og fortielse

En av de ledende okkupasjonshistorikere - Ole Kristian Grimnes - har i en viktig artikkel (Nytt Norsk Tidsskrift 2/90) hevdet at krigs- og okkupasjonserfaringene ga grunnlag for en enestående nasjonal konsensus. Denne konsensus tok form under okkupasjonen og har vedvart i hele etterkrigstiden.

Dersom søkelyset rettes mot motsetningen mellom London-regjeringen/Hjemmefronten og NS/den tyske okkupasjonsmakten og mellom det parlamentariske demokrati og en førerstat etter nasjonalsosialistiske prinsipper - slik Grimnes gjør - er konsensusoppfatningen udiskustabel. Et overveldende flertall har i etterkrigstiden identifisert seg med motstandskampen mot nazismen og oppfattet den demokratiske restaurasjon og nasjonale frihet som ubetinget positiv.

Men spørsmålet er om denne vidtgående enighet, som er sterkt sentrert om de nasjonale minneverdige hendelser under okkupasjonen, har bidratt til å fortrenge, fortie og tabuisere problematiske og traumatiske forhold og derved har tildekket hendelser på andre viktige områder. De eruptive og emosjonelle utbrudd fra de historiske kronikører Kjell Fjørtoft og Egil Ulateig i den senere tid viser at det under den nasjonale konsensus finnes et delvis mørklagt substratum som refererer til mindre flatterende hendelser under og etter krigen. På dette nivå er ikke konsensusoppfatningen like dominerende. Her finnes det polariserte og i stor grad emosjonelt baserte oppfatninger.

Hvordan er forholdet mellom de nasjonalt minneverdige og de problematiske og traumatiske hendelser under og etter okkupasjonen behandlet av norske historikere? Og hvilken relasjon er det mellom disse i den norske historiske bevissthet? De emosjonelt baserte utspill fra de nevnte forfattere og de voldsomme reaksjonene kan tyde på at verken historikerne eller den øvrige offentlighet har maktet å behandle de vanskelige og traumatiske sider ved krigserfaringene på en tilfredsstillende måte. Den seriøse forskning - av fag- og amatørhistorikere - har i hovedsak vært konsentrert til følgende forskningsfelter: Forhistorien til det tyske angrep, krigen i 1940, et vidt spekter av Hjemme- og utefrontens virksomhet - herunder flukt til Sverige og Storbritannia og fangenskap i tyske leirer i Norge og Tyskland - holdningskampen, den tyske okkupasjonsmakt og NS. Hovedperspektivet her har vært motstand og kamp mellom Hjemmefront/utefront og okkupasjonmakten/NS. I hovedsak - men slett ikke utelukkende - omfatter denne forskning nasjonalt minneverdige hendelser og erfaringer.

I den følgende framstilling skal det først rettes et kritisk søkelys mot den overordnede arkitektur i den okkupasjonshistoriske forskning. Deretter skal noen viktige felter som har stått i utkanten av eller falt utenfor historikernes interesseområde, framheves. Endelig skal det gjøres noen refleksjoner om forholdet mellom historieforskning, kollektiv erindring og samtidsorientering.

En okkupasjon av et territorium med et differensiert samfunn og en konsolidert statsmakt vil vanligvis bli møtt med en konstellasjon av tre handlingstyper: Ulike former for motstand, et bredt spekter av tvangspålagt samhandling og varierte former for kollaborasjon. Den første og den siste av disse handlingstyper har det grunnleggende fellestrekk at de - i det minste i stor grad - var basert på frivillighet. Kollaborasjon innebar at norske statsborgere stilte seg til tjeneste for okkupasjonsmaktens politikk, at de forsøkte å gjennomføre en nasjonalsosialistisk omforming av stat og samfunn i ly av tyske bajonetter, eller at de utnyttet den samme situasjon til personlige fordeler. Den tvangspålagte samhandling sprang ut av en gjensidig avhengighet mellom det norske samfunn og okkupasjonsmakten med sistnevnte i en totalt dominerende posisjon. Begge parter hadde et sammenfallende behov for å opprettholde sentrale samfunnsfunksjoner. Mellom disse ulike hovedtyper av reaksjoner på okkupasjonsmakten var det gråsoner og flytende overganger.

Historieforskningen har innen dette omfattende problemfeltet hatt en tung konsentrasjon om motstand og politisk-ideologisk kollaborasjon. Den økonomiske kollaborasjon og den tvangspålagte samhandling har vært viet langt mindre interesse, selv om noen sektorer innenfor den siste kategori har vært gjort til gjenstand for faghistoriske analyser de senere år, f. eks. hjemmeflåten og politiet.

En mer omfattende og differensiert forståelse av okkupasjonstiden forutsetter for det første et perspektiv som både fanger opp utviklingstendensene mellom de tre handlingstyper og som griper de glidende og problematiske overganger mellom dem. For det andre er det nødvendig å anlegge en sammenliknende betraktningsmåte. På dette grunnlag kan det konstateres hva som er allment og hva som er særegent i den norske okkupasjonserfaring. Før en slik kunnskap er etablert, er det en fare for at motstandskomponenten i det norske reaksjonsmønsteret får en altfor dominerende plass - både i historiske framstillinger og i den kollektive erindring.

En rekke felter som representerer problematiske eller delvis traumatiske erfaringer har enten fått en beskjeden oppmerksomhet eller er blitt helt neglisjert av okkupasjonshistorikerne.

I studiet av andre verdenskrig er deportasjonen av jødene et av de best utforskede problemfelt. På dette området kan det konstateres en norsk utakt. En framtredende okkupasjonsforsker - Ole Kolsrud - har påpekt at dette tema var omgitt av taushet i norsk offentlighet helt inn på 1980-tallet, en taushet som «lå på grensen av fortielse». Til tross for flere vesentlige arbeider i de senere år av Kolsrud, Oscar Mendelsohn, Kristian Ottosen og Ragnar Ulstein, er flere fundamentale problemer fortsatt uavklarte: Hvilken rolle spilte de rasistiske og antisemittiske holdninger som er kjent fra mellomkrigstiden for jødenes skjebne? Hvilken rolle spilte det ordinære norske politi ved arrestasjonene? Hvordan reagerte folk i de lokale omgivelser på aksjonene mot jødene? Hva skjedde med dem som hadde medvirket til arrestasjonene under rettsoppgjøret? Her trengs det dyptpløyende studier med et sammenliknende perspektiv. Et solid grunnlag for en sammenliknende analyse på dette felt finnes i Michael Marrus, Holocaust in History .

Flere innen den tredje generasjon av okkupasjonshistorikere har argumentert for å oppgradere NS som forskningsfelt. Dette program har resultert i studier av partiets ideologi, dets sosialpolitikk, den kommunale nyordning og en voluminøs biografi over partilederen. Men ett tema har falt helt utenfor både deres og andre historikeres interessefelt: NS-regimets krigsdeltakelse på Nazi-Tysklands side på østfronten. I forhold til medlemstallet i NS (rundt 55 000 var i kortere eller lengre tidsrom medlem av partiet under okkupasjonen) var det et relativt høyt antall personer som på frivillig basis meldte seg til tysk tjeneste på østfronten (rundt 7000 meldte seg, ca. 5000 reiste og i overkant av 700 falt eller forsvant). Det har lenge vært dokumentert at ikke bare SS-avdelingene, men også de ordinære Wehrmacht-styrkene, var involvert i omfattende massedrap - utenom selve krigshandlingene. Hvilken rolle spilte de norske soldatene i denne krigen hvor massakrer var en integrert og sentral del av selve felttoget?

Et usikkert antall norske statsborgere som var mistenkt for angiveri ble likvidert av Hjemmefronten. Det hersker bred enighet om at i en kamp hvor utfallet var av så fundamental betydning for den europeiske sivilisasjon, var likvidasjon av angivere i ekstreme situasjoner legitimt. Men når en vet hvor prekære situasjoner slike vurderinger ble foretatt i, kan det ha blitt utført likvidasjoner som i lys av ettertiden framstår som uberettigede, og feil person kan ha blitt drept. Dette felt er preget både av en svært problematisk kildesituasjon og en traumatisk erindring - på begge sider. Ingen faghistoriker har ennå våget seg inn i dette ømtålige problemfelt. Her vil det fordres både historiefaglig innsikt og finfølelse.

Hvordan behandlet den norske stat og det norske samfunn dem som på ulike måter hadde stilt seg til tjeneste for eller hadde tette forbindelser med okkupasjonsmakten? Og hvordan ble barna til disse behandlet? Svarene på disse spørsmål kan gi en viktig indikasjon på sivilisasjonsnivået i Norge etter krigen. Det er en temmelig utbredt oppfatning at det norske etterkrigsoppgjør i hovedtrekk tilfredsstilte rettsstatlige normer. I et komparativt perspektiv framstår også det norske oppgjør med dem som i varierende grad hadde stått på okkupantens side, som relativt sivilisert. Men rettsoppgjøret var ikke bare basert på juridiske overveielser, men også på en rekke problematiske, politiske valg. Et eksempel på et slikt valg var at passive medlemmer av NS ble dømt, mens de som bygget opp okkupasjonsmaktens militæranlegg gikk fri. Ingen historiker - eller jurist - har i ettertid gjort rettsoppgjøret til gjenstand for en samlende, distansert og kritisk analyse.

Fordi det ble bestemt at passivt medlemskap i NS ga grunnlag for rettsforfølgelse og dom, kom det norske rettsoppgjøret, i forhold til det som fant sted i andre okkuperte land, til å ramme et relativt stort antall (92 805 ble siktet, sakene mot 37 150 ble henlagt etter bevisets stilling). Dette førte til at et tilsvarende stort antall barn vokste opp med foreldre eller besteforeldre som var brennemerket som landsforrædere. Det er aldri blitt konstatert hvor mange barn som hadde domfelte i sin nære familie, men det må ha dreid seg om flere titusener. Hvordan ble disse barna behandlet i sine lokalmiljø? Og hvilken innvirkning hadde denne bakgrunn for deres senere livsbetingelser? Ytterst få i denne gruppen har stått fram og fortalt om sine erfaringer. En som nylig har gjort det, beretter om «massiv og grell mobbing». Dersom denne erfaring er representativ, dersom barn og unge i denne størrelsesorden ble utsatt for sjikane og trakassering, er det en foreteelse av en slik rekkevidde at den bør få en plass i vår kollektive erindring og få konsekvenser for deler av vår nasjonale selvoppfatning. Den store oppmerksomhet de fragmenter av kunnskap som har kommet frem, har fått i media, viser nettopp det akkumulerte behovet for mer forskning rundt dette mørke etterkrigskapitlet. Men foreløpig har vi bare fragmentarisk kunnskap og antakelser på dette området. Verken historikere eller andre samfunnsforskere har undersøkt denne sannsynlig traumatiske erfaring for et stort antall mennesker.

I det omfattende oppgjør etter krigen ble den norske stat stilt på den alvorligste prøve i behandlingen av den mest utsatte gruppe, barn av norske kvinner og tyske soldater.

All form for frivillig kontakt og samarbeid med okkupasjonsmakten representerte en trussel mot motstandsarbeidet. Men nettopp denne type kontakt utløste spesielle reaksjoner. Hvorfor? Disse kvinner hadde ikke brutt norsk lov. De provoserte nasjonale følelser i to henseender: De hadde hatt intim kontakt med fienden, og barna representerte et biologisk bindeledd mellom okkupant og okkupert. I tillegg var de mange - i overkant av 8000. Det finnes ingen omfattende historisk analyse, verken av de statlige disposisjoner, samfunnets reaksjoner eller konsekvensene av de belastninger disse kvinnene og deres barn ble påført. Men det foreligger nok informasjon til å kunne konstatere at staten og samfunnets behandling av disse barna representerer et dystert kapittel i landets historie. Store deler av den norske befolkning var mot slutten av krigen engasjert i kampen mot den nazistiske sivilisasjonstrussel. Men det var en klar motsetning mellom de verdier som lå til grunn for dette engasjement og den atferdsstandard som barn av norske kvinner og tyske soldater ble møtt med.

Representanter for den tredje generasjon av okkupasjonshistorikere - spesielt Øystein Sørensen - har kritisert både temaprioritering og perspektiver i den tidligere forskning. Men det er interessant å konstatere at en neglisjering av de nevnte problematiske, smertefulle og traumatiske hendelser og erfaringer er et iøynefallende fellestrekk ved forskningen i alle tre generasjoner. Hvorfor denne tabuisering av menneskelig erfaring som omfatter så mange og som har slik rekkevidde for vår nasjonale selvoppfatning? Historikerne befinner seg her i en motsetningsfull og kompleks rolle. På den ene side må de i størst mulig grad frigjøre seg fra de mytebaserte elementene i den kollektive erindring som rommer deformerte, fragmentariske og ensidige representasjoner av fortiden. På den andre siden bidrar de - sammen med representanter for en rekke andre disipliner og profesjoner - gjennom sin kunnskapsproduksjon og formidling til å endre og prege samfunnets historiske bevissthet. Når de problematiske erfaringene i så lang tid har ligget utenfor den okkupasjonshistoriske interessehorisont, må mye av forklaringen ligge i styrken til det nevnte konsensussyndromet. En konsensusforestilling basert på en utviklingshistorie som er tolket så ensidig positiv, har gitt lite rom for å ta opp vanskelige og smertefulle forhold. Det er også grunn til å stille spørsmål om den norske nasjonalbevissthet har vært grunnfestet nok til å tillate eller gi rom for en mer differensiert og nyansert framstilling av krigs- og okkupasjonserfaringene.

Etter de store katastrofer i dette århundret har det blitt et sentralt problem hvordan en stat og et samfunn skal forholde seg til belastende hendelser og problematisk erfaring. I Tyskland, som har den mest katastrofale erfaring innen det sentral- og vesteuropeiske rom, har begrepet Vergangenheitsbewältigung fått sentral betydning. Det innebærer at tidligere atferd, som oppfattes som belastende, først nitid må rekonstrueres og tolkes, og at det deretter må trekkes moralske og politiske slutninger. Både den faktiske kunnskapen om de traumatiske forhold og den kritiske drøfting av disse må så løftes opp i den allmenne samfunnsbevisstheten. I de to siste tiår har de fleste europeiske land - okkupant, okkuperte stater, stater som hadde kollaborerende regimer og såkalte nøytrale under siste verdenskrig - gjennomlyst tidligere belastende hendelser og tatt grundige oppgjør med egen traumatisk fortid. Norsk okkupasjonshistorisk forskning bør ikke lenger avgrense seg til det tidligere hovedspor. Norges forskningsråd bør ta et initiativ for å utvikle et program som prioriterer de neglisjerte og delvis tabuiserte sider av okkupasjons- og etterkrigshistorien. Den norske nasjonale habitus ville sannsynligvis bli mindre overspent, mindre preget av prangende selvgodhet dersom vi hadde vært i stand til å overskride tabuene og berøringsangsten i forhold til de problematiske forhold i okkupasjonstiden og de lite flatterende hendelser i den tidlige etterkrigstid. Erindringen om disse forhold - og de moralske slutninger som må trekkes av denne - bør ha sin plass ved siden av de nasjonalt minneverdige. Det er viktig at historikere som har en årvåkenhet overfor den nazistiske sivilisasjonstrussel, bidrar til å utforske disse vanskelige og delvis belastende forhold. Dette felt bør ikke overlates til personer med en vinkling som er egnet til å diskreditere motstandskampen.