Få konflikter blir visst så fastlåste som de mellom profesjonelle som har som jobb å plukke opp knuter. Striden på Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo involverer ledelse, ansatte og studenter, og er så fastlåst at en samlivsterapeut kunne vært tilkalt. Kjernen i striden er at ledelsen vil flytte universitetets egen klinikk til Spesialisthelsetjensten — nærmere bestemt Lovisenberg diakonale sykehus — og stenge den interne klinikken, der studentene får sin opplæring i faktisk terapi. Stengingen ble gjort på dagen, og skjedde med henvisning til en rapport om flere lovbrudd som skal ha forekommet. Men i en krig der det ikke er enighet om noe, er det heller ikke enighet om dette. Dessuten ligger det et prinsipielt spørsmål og ulmer, om hva en psykolog skal være og kunne.

Hva angår stengingen av klinikken, er dette et dramatisk grep. Fra ledelsens side henvises det til at rutinene ikke har vært på stell, noe for øvrig flere tidligere instituttledere sier burde vært ordnet opp i før. At lover er brutt, er konklusjonen i en juridisk rapport som legger til grunn at spesialhelsetjenesteloven er det gjeldende rammeverket for klinikken. Dette bestrides av ansatte ved klinikken, og av jusprofessor Aslak Syse, som først ble hyret inn og som konkluderte med at det ikke hadde forekommet lovbrudd. Fra tilsvarende klinikk ved Universitetet i Tromsø kommer en opplysning om at de ikke legger spesialhelsetjenesteloven til grunn. Uansett synes det å være nok å ta tak i når det gjelder selve driften av klinikken. En gjennomgang og oppdatering av rutinene er på sin plass - men det er også på sin plass at ledelsen tydelig kan vise til hvorfor de mente det var fare for liv og helse slik det var. Vanligvis må det være så alvorlige hensyn som ligger til grunn når nøkkelen vris om i døren på et sted som har ansvar for pasienter.