BOK: Nå er første bind i Ingar Sletten Kolloen fembindsverk «Under krigen» kommet ut. Det har fått undertittelen «Vi må ikke falle» og handler om det skjebnesvangre året 1940. Skjønt handler om, er et understatement.
For Kolloen skriver seg gjennom året måned for måned, dag for dag, innimellom time for time. Boka er nærmest en minutt-for-minutt skildring av hvordan annen verdenskrig kom til Norge. Til sammen tegner dette til å bli et verk på 2500 sider om det mest omskrevne tema i norsk sakprosa!
Ikke i arkivene
Kolloen har gjort omfattende research. Å dømme av litteraturlista baserer han seg på nær 300 bøker, de aller fleste norske. Til forskjell fra Marte Michelet i «Hva visste hjemmefronten?» har han ikke selv gått til arkivene og studert kildene på jakt etter nye opplysninger.
I stedet syr han sammen allerede eksisterende framstillinger, også et utvalg lokalhistorie. Med sitt fokus på Norge plasserer «Under krigen» seg i forlengelse av den veletablert historieskrivingen om annen verdenskrig.
Dvelende
Straks man begynner å lese blir man slått av alle detaljene i personskildringene. Elegant veksler han også mellom ulike geografiske steder. Innledningsvis tar han oss med fra utenriksdepartementet via norske skip til stormaktenes strid om Narvik i tiden før krigsutbruddet. Han skriver hele tiden dvelende og saktegående.
Historien åpner for eksempel 7. april 1940 og først hundre sider senere er vi kommet til 9. april og krigen mot Tyskland er et faktum. Hensikten med alle sideblikkene og tilbakeblikkene er å gi «leseren opplevelsen av selv å leve i Norge i 1940».
Dramaet
Etter hvert som man leser skildringene av de tyske okkupantene, regjeringen, kongefamilien, de militære og sivilbefolkningen forstår man at Kolloen ikke bare tegner opp et bilde av hele Norge i krig. Han har også sterke oppfatninger om de ulike personene i dramaet.
I første bind står regjeringen og kongens flukt til England sentralt. Som i filmen «Kongens nei», som baserer seg på ei bok av Alf R. Jakobsens, følger vi deres ferd til Hamar og Elverum. Men Kolloen fortsetter med å skildre deres ferd helt til Tromsø og London. Mens statsminister Johan Nygaardsvold og utenriksminister Halvdan Koht framstår som udugelige, tegnes det et bilde av kong Haakon som prinsippfast. Det gir forfatteren et sikkert, men velkjent grep om stoffet.
Advarsler
Malende beskriver han regjeringens feilvurderinger både før og etter 9. april. Et av høydepunktene i så måte er Kohts besøk hos sin elskerinne natt til 9. april. Kong Haakon er derimot hele tiden på høyde med situasjonen. Helt fra han støtter beslutning om å gå i krigen til hans avsluttende advarsler om ikke å forplikte seg til å samarbeide med England etter krigen.
Selv om det ville gått utover dramaturgien savner jeg nyanser i enkelte av karaktertegningene. Kanskje særlig i skildringene av Koht. Her kunne Kolloen ha trukket på Åsmund Svendsens biografi om mannen. Der diskuterer biografen mulige forklaringer på hvorfor Koht misforsto de mange meldingene om tysk invasjon i aprildagene 1940. Det skyldtes ikke bare at han var forutinntatt og tviholdt på Norges nøytralitet.
Nyansere
Andre grunner var mangel på sikker etterretning, mengden av rykter og den uoversiktlige situasjonen. Ved å nyansere portrettet av Koht kunne Kolloen i større grad gitt et inntrykk av hvordan det var å leve i 1940.
Men Kolloens styrke som forfatter er den tydelige karaktertegningen snarere enn den nyanserende skildringen. Det preger ikke bare beskrivelsene av kongen og regjeringen, men også av kontroversielle skikkelser som høyesterettsadvokat Paal Berg og biskop Eivind Berggrav. Det skaper konflikter, stridigheter og dilemmaer. Men innimellom får jeg inntrykk av at Kolloen overdriver i sin jakt på dramatikk og sterke følelser.
Nøktern
Boka åpner med en beskrivelse av utenriksdepartementets Gudrun Martius. Til tross for at hun i sin egen bok «De uunnværlige flinke» gir en nøktern framstilling av sitt virke under krigen, velger Kolloen å framstille henne som opp etter ørene forelsket.
Hun har funnet mannen i sitt liv, heter det i første setning. Ved ankomst London kaster hun seg i armene på sin elskede, men uten at jeg finner støtte for det i hennes bok. I skildringen av hennes bryllupet med Johan Georg Ræder overser Kolloen hennes lille, men avslørende bemerkning om at ekteparet kom «i tidsnød på grunn av bombingen og måtte feire først og vies etterpå.» I stedet skriver Kolloen at ambassadøren først viet dem «og etterpå dro brudeparet» for å feire. Slik går han glipp av hvordan det kunne være å gifte seg i 1940.
Så selv om første bind i «Under krigen» er en ambisiøs, dramatisk og velskrevet beretning om 1940, håper jeg Kolloen blir mer nyansert i neste bind.
