Krigen mot kompleksiteten

I det nye, nifst nasjonalistiske Polen blir en Oscar-vinnende film mistenkeliggjort i beste sendetid.

Kommentar

Polakker får ikke lenger være stolte av at «Ida», den utsøkte sort-hvitt-dramafilmen som i fjor vant Oscar for beste utenlandske film. Da filmen nylig ble vist på polsk tv, ble den innledet med en paneldiskusjon der deltagerne var skjønt enige om at filmen aldri ville vunnet Oscar hvis den ikke hadde vært laget av en regissør med jødiske aner, og fortalt fra et jødisk ståsted.

«Ida» foregår i sekstitallets Polen, der en ung novise får vite at hun har jødisk bakgrunn og at familien hennes ble drept under krigen. Slik begynner en langsom oppnøsting der det viser seg at verken venner eller naboer er helt fri for blod på hendene. Å fortelle en slik historie ble nå, i beste sendetid, fremstilt som «sverting» av Polen. Den offisielle versjonen er at det bare var tyske nazister som forfulgte jøder i Polen, mens polakkene hjalp dem å flykte. Innhamringen av denne myten har gått så langt at historikeren Jan Gross, som har skrevet om hvordan jøder ble forfulgt og drept av polakker under krigen, kan bli fratatt den statlige utmerkelsen han har fått for arbeidet sitt. Det er president Duda fra Lov- og rettferdighetspartiet som truer med dette; partiet som tidligere har forsøkt å gjøre det ulovlig å bruke uttrykk som «polske konsentrasjonsleire». Alle konsentrasjonsleire var tyske, må vite. Duda selv har sagt at han regner det som et viktig mål å bygge opp en sterkere følelse av patriotisk stolthet i landet, og styrke Polens omdømme overfor andre land.

Når det fremste målet er å få Polen til å ta seg godt ut, og polakker til å føle at det å være polsk i seg selv er noe gjevt, blir den moralske skalaen formet deretter. Ord og handlinger som fremstiller Polen som ufeilbarlig blir vurdert som gode og lojale. Kritikk og skepsis er svik. Konsekvensene av en slik tankegang er isnende nifse.

Mistenkeliggjøringen av det jødiske i et land med en så tung Holocaust-historie er spesielt urovekkende. Men dette er knapt det eneste landet der høyrepopulismen er på fremmarsj. Det er et tilsvar på de store bølgene skapt av krig og globalisering; bølger som det enkelte land synes å stå maktesløst overfor, og som får folk eller folkegrupper til å krølle seg inn mot seg selv, som forskremte pinnsvin. Piggene rettes utover, mot alt som ikke føles umiddelbart nært og gjenkjennelig.

Det er nypløyd mark for populister og nasjonalister som vil fremstille det nasjonale fellesskapet som noe rent og enhetlig og enig; truet av et buktende mørke utenfra og forrædere og femtekolonister innenfra. Og sekken av folk som kan fremstilles som fiendtlige eller illojale, er stor og dyp. Der kan man havne om man har en annen religiøs eller etnisk bakgrunn enn majoriteten, om man vil være kritisk og nyansert og selvstendig også i møte med sitt eget lands kultur, eller for den saks skyld bare om man nærmer seg verden med en humanistisk og åpen innstilling, og insisterer på å kunne studere det menneskelige og individuelle i alle sine former, også de fordreide og lite beundringsverdige. Det som teller, er ikke det som sies, men den skjulte agendaen bak ordene. Ifølge dette verdenssynet er det ikke slik at en intellektuell regissør med jødisk bestemor forteller ikke historien sin fordi den er interessant, men fordi han er en av dem, de andre, som undergraver landet innenfra.

Ideologer og undertrykkere har alltid ført krig mot ambivalensen. De knuser det komplekse og skyver det til siden, for å gi plass til propaganda og barneeventyr; skjematiske historier som gjør en sammensatt og uforutsigbar verden enkel.

Og «Ida» er alt annet enn enkel, selv om filmen har et lite persongalleri og en fortelling som er lett å følge. Inn i samtalen mellom Ida og den desillusjonerte tanten hennes, som tar henne med til hjemstedet til familien, siger store spørsmål. Det handler om hvordan et land går videre etter en katastrofe. Og om fristelsen til å isolere seg i møte med det fryktelige, satt opp mot utfordringen det er å gå videre, med et raseri i ryggsekken som også kan få gruoppvekkende utløp - Idas tante har tilbrakt årene etter krigen med å være en blodtørstig dommer på vegne av det nye, kommunistiske regimet. Om bare det å leve, med alle de voldsomme risikoene det nødvendigvis innebærer. Som filmanmelder kåret jeg den til den beste filmen på kino i 2014.

Hvis denne typen nennsomme, psykologiske portretter blir utdefinert, blir det desto enklere å peke på andre og si at de er lite mer enn gruppen de kan sies å tilhøre, og at alt de sier og mener, er styrt av denne fremmedheten. Slik var det forbløffende lett å få millioner av europeere til å tenke for åtti år siden. Og nå begynner det å bli for lett igjen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook