Krigen mot kultureliten

FREMSKRITTSPARTIET: «Jeg liker bare klassisk musikk og hører nesten bare på NRK Alltid klassisk og stemmer på og er aktiv medlem av FrP, bør jeg gå over til et annet parti?» Spørsmålet ble stilt til FrPs kulturpolitiske talsmann Ulf Erik Knudsen da han stilte til aftenpostens nettmøte torsdag 31. juli. Det er ikke så greit å vite hvor man hører hjemme etter Fremskrittspartiets lansering av nasjonens nye klassekamp: «folk flest» mot «kultureliten», der FrP er den evige forkjemper for folk flests sak.

FrPs forsøk på å sanke stemmer i sommervarmen ved å rette harde skyts mot åndssnobbene i norsk kulturliv blir dessverre litt for lettvint, selv for populistpartiet. For hvem tilhører egentlig kultureliten i dette landet? Ulf Erik Knudsen svetter nok litt over monsteret av et fiendebilde han har konstruert, når Knudsens egne definisjon av kultureliten er så ullen som «når man ser det, så vet man hva det er».

Ulf Erik Knudsens utsagn vitner bare om én ting: Han har ikke sett kultureliten og han vet ikke hva det er. Men han vet visstnok hvor den holder til: på Kunstnernes Hus. Der sitter de, åndssnobbene, intelligentsiaen, og nipper til rødvinsglassene mens de deklamerer sær, eksperimentell lyrikk og siterer sin Nietzsche, Strindberg eller Heidegger. Sannheten er vel at Kunstnernes hus fremdeles bare er et arnested for de med litt for mange Se&Hør-subsidierte sydenreiser på samvittigheten. De kalles kjendiser, ikke kulturelitister. Er det de FrP vil til livs anbefaler jeg å forkaste ideen om å kutte støtten til de meningsbærende avisene i landet, og heller sørge for at sladderbladene legges ned.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er nemlig slik i egalitære Norge at vi ikke har plass til elitister, men til kjendiser og rikssynsere, som vi til gjengjeld mange av.

FrP blander kulturkortene. Og det sannsynligvis helt bevisst. For det er ingen elite som vil lide under en eventuell FrP-regjering med trang til å kutte vekk alt som heter støtteordninger i norsk kulturliv, det er breddekulturen som går en dyster fremtid i møte. FrP skal for eksempel stramme inn institusjonsteatrenes budsjetter og sørge for et mer «publikumsvennlig» repertoar på norske teaterscener. Men er egentlig teatertilbudet så smalt og elitistisk som FrP vil ha det til når det viser seg at Oslo-teatrene selger langt flere billetter enn byens fotballag?

Uansett hva FrP mener, så er det ikke slik at kulturrådet eller andre statlige kulturstøtteordninger deler ut penger til kreti og pleti. De statlige subsidiene går til de beste av landets underbetalte kulturarbeidere og kunstnere og gir dem muligheten til å finansiere sine prosjekter. Populære filmer som vinterens «Mannen som elsket Yngve» ville nok aldri sett dagens lys på norske lerreter hadde det ikke vært for den offentlig støtten.

Da skal vi som benytter oss av norske kulturtilbud som for eksempel musikkfestivaler og spillefilmer være glade for at slike støtteordninger eksisterer.

Jo da, vi har vi en kulturelite i Norge. Og FrPs Ulf Erik Knudsen vet egentlig godt hvem det er. Problemet er bare at eliten er valgt av folket, heter Trond Giske og er Norges mest populære kulturminister gjennom tidene. Da er det enklere å ta opp kampen mot en fiende som ikke eksisterer.