Krigen mot kunnskap

Under Barack Obama har kampen mot terror blitt utvidet til en kamp mot lekkasjer, skriver Cathrine Sandnes.

Illustrasjon: Flu Hartberg.
Illustrasjon: Flu Hartberg.Vis mer

LØRDAGSKOMMENTAREN: Kanskje var det en viss lettelse å spore i ansiktet til Bradley Manning da anklagene mot ham ble lest opp sist mandag i Maryland. Etter 845 dager i varetekt, mye av tiden i fortærende isolasjon, er saken mot ham omsider i gang.

Ifølge tiltalen er han skyldig i å ha lekket 700 000 politiske og militære dokumenter til varslersiden WikiLeaks. Det er, ifølge aktor, ikke bare tidenes største lekkasje av graderte dokumenter i USAs historie, det er også en handling som har hjulpet fiender i Irak og Afghanistan. Det kan, med andre ord, forstås både som landssvik og spionasje, og har som sådan en strafferamme på 154 år i fengsel.

Riktignok med en reduksjon på 122 dager, fordi Mannings fengselsforhold har vært ulovlige: I tillegg til isolasjonen har den tidligere etterretningsoffiseren blitt utsatt for ydmykende avkledninger, systematisk vekking om nettene og et minimum av bevegelse.

Selv framholder Manning at han ønsket å skape debatt om den amerikanske krigføringen. Han var overbevist om at hvis folk der hjemme fikk se hva som faktisk skjedde i Irak, ville debatten endre karakter. For noen av oss var den mest kjente videoen, «Collateral Murder» fra Bagdad, en rystende dokumentasjon på soldater som leker med andre menneskers liv.

Leter man i dokumenter som ble lekket i løpet av 2009, finner man en lang rekke graverende saker om amerikanske soldaters oppførsel i henholdsvis Afghanistan, Irak og behandling av fanger på Guantánamo. Det er rapporter om soldater på hevntokt etter veibomber. Det er soldater som dreper flere titalls sivile, men hvor de offisielle rapportene enten ikke nevner sivile drap eller nekter for at noen ble drept.

Og slik kan de som har tilbrakt uendelig mange timer med å lese gjennom tusenvis av dokumenter, ramse opp hendelse etter hendelse som avdekker krigens brutalitet.

For de fleste journalister, enten man har vært for eller mot krigføringen i Irak og Afghanistan, skulle saken mot Bradley Manning ha vært en sentral, prinsipielt viktig sak. Man kunne til og med ha tenkt seg en situasjon hvor internasjonale presseorganisasjoner gikk sammen, i felles erklæringer, til støtte for at lekkasjene dokumenterte så sentrale hendelser at det åpenbart har vært i offentlighetens interesse å få kjennskap til dette. I stedet er det påfallende stille.

På samme måte som det har vært merkelig liten interesse for Obama-administrasjonens avlytting av journalister i nyhetsbyråene AP og Fox.

Under Barack Obama har kampen mot terror blitt utvidet til å bli en kamp mot lekkasjer. «War on Leaks», kaller amerikanerne det. Hadde det vært under et annet regime ville vi kanskje ha oversatt det til «krig mot virkelighetsbeskrivelser vi misliker». Etter sigende har ingen annen president vært så nidkjær i kampen mot uønsket kunnskap.

Og mens militærdomstolen i det minste skal avholde en rettssak før de avsier dommen, kunne Obama allerede for to år siden slå fast at Manning er «a criminal». Det er slikt man kan si, og glatt slippe unna med, når man er en kul fyr. «A good guy». En populær president som, bare i kraft av ikke å være sin forgjenger, får Nobels fredspris: Det er som om vi ikke er i stand til å se Obamas mindre sjarmerende ansikt, selv når han gjør fint lite for å kamuflere det.

Vi liker ham så godt at vi ikke har lyst til å gi slipp på forestillingen om hvem han er. Eller kanskje rettere: Hvem vi trodde han var.

I så måte kunne det vært interessant å se hvordan den amerikanske presidentens innstramninger hadde blitt dekket om det hadde skjedd i George W. Bushs tid. Jeg ser heller ikke bort fra at tonen ville vært langt mer kritisk om Bradley Manning hadde vært kinesisk. Det kan til og med tenkes at en kinesisk soldat som varslet verden om grove overgrep, begått av Kinas hær i fremmede land, ville ha blitt framstilt som en helt.

Skulle Bradley Manning bli trodd av militærdomstolen vil han bli dømt til 20 års fengsel for de ti lovbruddene han har innrømmet. Til sammenlikning er ingen blitt tiltalt på bakgrunn av de lekkede rapportene, ikke engang de aller groveste. Det sier en hel del om hva som er viktigst når en amerikansk president går til krig. Enten det er mot terror eller kunnskap.