Krigen mot narkotika

FØR USA STARTET

krigen mot terror, var det narkotikakrigen som gjaldt. Som antiterrorsoffensiven er den amerikanske krigen mot narkotika svært kontroversiell både i metode og resultat. Begge krigene blir nesten utelukkende ført utenfor USAs territorium, de er eksepsjonelt militaristiske, og de mangler tilsvarende ressursbruk på utviklings- og demokratiseringsprosesser. I begge tilfeller har USA skjøvet fra seg store deler av befolkningen der hvor krigene føres og mange av sine sentrale alliansepartnere. Verst er det allikevel at krigene legger vekt på symptomene framfor årsakene. Narkotikakrigen ser for eksempel helt bort fra den nøkkelrolle amerikanske forbrukere spiller - en gruppe som trassig opprettholder en høy etterspørsel etter ulovlig narkotika. En ny rapport fra den amerikanske tankesmien Council on Foreign Relations (CFR) belyser likhetene mellom disse krigene, og byr på viktige lærdommer for krigen mot terror, både for USA og dets allierte, som Norge.

Mens terrorkrigen stort sett utkjempes i Midtøsten, er Colombia den sentrale arenaen for narkotikakrigen. Siden den overordnede strategien for USAs engasjement, den såkalte Plan Colombia, ble vedtatt i 2000 har USA pløyd mer enn 3 milliarder dollar inn i landet. Utrolige 2,5 milliarder - mer enn 80 % - går til militære formål og politiprogrammer, mens kun 580 millioner dollar brukes på sosial og økonomisk utviklingshjelp. Denne investeringen har riktignok redusert kokaproduksjonen i Colombia, men den blir allikevel opprettholdt i regionen som helhet. Det er også lite som tyder på tilbudet av kokain i USA har gått ned, hvor gateprisen ikke har steget. Kokaåkrene er altså ikke fjernet, de er kun flyttet andre steder.

Det trenger imidlertid ikke være slik. Når Plan Colombia går ut i 2005 har den amerikanske regjeringen en mulighet til å reorientere sin politikk på en måte som reflekterer landets sosiale og økonomiske virkelighet. Dette vil innebære å flytte dagens fokus på «dop og kjeltringer» mot tre nye områder: sosial utvikling, politisk reform og forbedrede handelsvilkår.

DET FØRSTE OMRÅDET

innebærer gjennomføring av programmer for politisk og økonomisk bærekraftig utvikling av landsbygda og grenseområdene i Colombia, inkludert en omfattende jordreform. Det andre innebærer økt teknisk og økonomisk støtte til en reform av det politiske systemet, med vekt på en skattereform og for og en styrking av menneskerettighetene. Særlig er det viktig å få en slutt på de uformelle båndene mellom Colombias væpnede styrker og de paramilitære gruppene. Det tredje området dreier seg om å lage en mer rettferdig handels- og utviklingspolitikk, som kan øke markedsadgangen og de legitime økonomiske mulighetene for landets fattige flertall. Dette vil være et komplement til frihandelspolitikken. En slik omlegging av USAs politikk vil styrke Colombias egne institusjoner og direkte tjene den marginaliserte landsbygda. Det kan også føre til et større engasjement fra europeisk hold, hvor mange er mistenksomme til Plan Colombias ensidige militarisme.

Det er utvikling av landsbygda og grenseområdene som er viktigst av prioriteringene ovenfor. Å øke levestandarden til det fattige flertallet på landsbygda er ikke bare et normativt gode. Det er også strategisk fornuftig, da det er en nødvendig forutsetning for borgerkrigens slutt og en levedyktig reduksjon av narkotikaproduksjonen.

RAPPORTEN FRA

CFR fremholder jordreform som nøkkelen til en effektiv utvikling av landsbygda. Dagens skjeve eierskapsstruktur er bortimot utrolig. Over halvparten av Colombias dyrkbar mark eies av én prosent av befolkningen, som ikke betaler skatt eller avgifter av dette. Resten av det dyrkbare arealet er i stor grad kontrollert av paramilitære grupper og/eller narkotikasmuglere, og er således ikke tilgjengelig for ordinær landbruksproduksjon. Så lenge de fattige nektes tilgang og eierskap til dyrkbar mark, vil de ikke kunne komme ut av fattigdommen, og ikke ha andre alternativer enn å delta i kokaøkonomien. USA må derfor bruke sin innflytelse ovenfor president Uribes regjering til å få gjennomslag for en jordreform, samt bistå med den økonomiske, tekniske og politiske støtten som behøves for å komme videre i dette omstridte spørsmålet. Dette vil ikke bli lett, da både elitene i Colombia og ideologene i Washington vil motsette seg det. Men jordreformen er likevel et strategisk imperativ for å gjøre framskritt i Colombias utviklings- og sikkerhetssituasjon på kort og lang sikt.

Enhver fremtidig amerikansk strategi i narkotikakrigen må selvfølgelig inkludere tiltak innen narkotikabekjempelse og sikkerhet. Men den politikken som har vært ført til nå har ikke bidratt til å redusere etterspørselen av narkotika i USA. Amerikanerne må derfor legge om måten de utkjemper denne kampen på, både i Colombia og hjemme. I Colombia må USA gå vekk fra å sprøyte kokaåkrer fra luften, en praksis som ruinerer fattige bønder, med liten effekt på tilgangen av kokain til markedet. Istedenfor bør man fokusere høyere opp i produksjonskjeden ved å gå etter narkotikakartellenes finansielle ressurser, slik man forsøker å nøste opp terroristgruppenes økonomiske nettverk. På hjemmefronten er det nødvendig å gjøre noe med narkotikaproblemets etterspørselside, som så langt har vært helt oversett. En undersøkelse utført av Rand Corporation i 1994 viste at 34 millioner dollar investert i rehabilitering av misbrukere reduserte kokainforbruket like mye som 783 millioner dollar brukt på å ødelegge utenlandske kokaåkrer.

DET ER LITE

realistisk at USA snarlig vil gi opp sine kriger mot både narkotika og terror. Men narkotikakrigen byr på viktige erfaringer for kampen mot terror, både for USA og dets allierte. Den viktigste lærdommen er at rene militære «løsninger» på sammensatte sosiale og økonomiske problemer kun har tilsynelatende og kortvarig suksess så lenge systemiske problemer som fattigdom, sosial ulikhet og mangel på politiske og økonomiske muligheter ikke også behandles. Dette innebærer et behov for mer nyanserte og utviklingsorienterte tiltak, som går utover det vanlige fokuset på militær bistand, åpne valg og frie markeder. Disse tiltakene må prioritere målrettet assistanse til bærekraftig utvikling basert på en mer rettferdig fordeling eller omfordeling av ressursene. I krigen mot narkotika innebærer dette en erkjennelse av at Colombias problemer er dypt rotfestete, og at narkotikaen ikke effektivt kan bekjempes alene all den tid fattige bønder må dyrke koka for å overleve. Å legge om politikken i henhold til dette er første skritt for å redusere de uønskede skadevirkningene.