Krigen og våpnene

Krigen i Jugoslført to problemer som Norske Leger Mot Atomkrig (NLA) føler et spesielt ansvar for å gjøre oppmerksom på og å få klarlagt. Det ene er at krigen sannsynligvis har hatt en negativ virkning på mulighetene for videre atomvåpennedrustning. Det andre er at bruk av prosjektiler med utarmet uran kan ha ført til giftig og radioaktiv miljøforurensing med risiko for helseskade for sivilbefolkningen.

Etter den kalde krigen ga det internasjonale politiske klimaet muligheter for full atomvåpennedrustning. Tidlig på 90-tallet foretok USA og Russland betydelige reduksjoner i antall taktiske og strategiske atomvåpen, og de ble enige om å ikke forhåndssikte på hverandre med atomvåpen. Men etter at START II-avtalen om ytterligere reduksjoner av strategiske atomvåpen var signert i 1993, har det ikke vært flere reelle nedrustningsforhandlinger. Årsakene til dette er komplekse, men viktige faktorer er på den ene side svekkelsen av det russiske forsvaret med økt avhengighet av atomvåpen, og på den annen side NATOs utvidelse østover og USAs atomvåpenprogrammer. Resultatet er at atomvåpenmaktene fortsatt har mer enn nok våpen til å utslette alt liv på jorda.

Krigen på Balkan har åpenbart bidratt til å gjøre Russlands forhold til Vesten dårligere. Dumaen har nå ennå en gang avlyst den politiske behandlingen av START II-avtalen og har i stedet gått inn for modernisering av både taktiske og strategiske atomvåpen, slik enkelte militære lenge har ønsket. Russland har også brutt et høyst nødvendig samarbeid med USA omkring dataproblemer som ved overgangen til år 2000 kan oppstå i forhold til atomvåpensikkerhet. Hovedproblemet synes å være at russerne føler seg utrygge, og at de i en slik situasjon hovedsakelig baserer sitt forsvar og sin fortsatte stormaktsstatus på atomvåpen.

En representant for NLA deltok i april i år i en delegasjon fra Internasjonale leger for forebygging av atomkrig (IPPNW) som var i Moskva for å diskutere mulighetene for videre atomvåpennedrustning med myndighetene der. Delegasjonen ble nærmest møtt med en kald skulder både i det russiske forsvarsdepartementet og i Dumaen. Oppfatningen var at tilliten mellom Vesten og Russland var brutt i og med NATOs krigføring på Balkan. Selv deltok jeg nå i juni for NLA i en IPPNW-delegasjon for å diskutere atomvåpenspørsmål med NATO i Brussel. Også i NATO anså de atomvåpenekspertene vi snakket med at det var lite realistisk å få til konstruktive samtaler om nedrustning eller andre atomvåpenspørsmål med russerne med det første.

Situasjonen er således alvorlig. Russiske politikere har hevdet at verden ikke har vært i en så alvorlig situasjon siden Cuba-krisen. Så lenge atomvåpen finnes, og særlig når stemningen er så spent som nå, vil det alltid være fare for at de kan bli brukt enten i krig eller ved et uhell. Riktignok kom USA og Russland på G8-møtet i Köln 20. juni med en felles erklæring om å fullføre ratifikasjonen av START II og å starte diskusjoner om START III i løpet av sommeren, men det gjenstår å se om dette under de rådende omstendigheter har politisk grunnlag og om den ellers uforpliktende erklæringen følges opp av reelle forhandlinger.

Siden krigen på Balkan, der Norge deltok, synes å ha hatt en uheldig bivirkning på nedrustningssituasjonen, burde det nå være et rimelig krav at norske myndigheter forsterker sin innsats for å befri menneskeheten fra atomvåpentrusselen. Norge bør sammen med bl.a. Tyskland og Canada arbeide for at NATO gjør alvor av den bebudede gjennomgang av sin atomvåpendoktrine, at alliansen avstår fra muligheten til første bruk av atomvåpen mot noe land, og at den i første omgang tar alle atomvåpen ut av alarmberedskap. Det ville også være et svært viktig bidrag til forståelse og nedrustning dersom Norge ved avstemningen i FN til høsten stemte for NAC-resolusjonen som henstiller til atomvåpenmaktene om å ta sine forpliktelser til full atomvåpennedrustning på alvor.

Prosjektiler med utarmet uran ble for første gang brukt i krig av Storbritannia og USA i Golf-krigen og av NATO i krigen på Balkan. Uran er et radioaktivt tungmetall som finnes i naturen og som i vår tid har blitt utvunnet i gruver mange steder i verden som rå-stoff for spaltbart materiale til atombomber og atomkraft. Naturlig forekommende uran består vesentlig av isotopene uran238 ({gt}99%) og uran235 (ca. 0,7%). Uranatomet er ustabilt og omdannes i løpet av mange millioner år gjennom flere ledd til bly. Under den langsomme omdannelsen av uran avgis svak radioaktiv stråling: såkalt alfastråling. Denne strålingen har så kort rekkevidde at den ikke når gjennom huden. Den er derfor bare farlig for mennesker og dyr når det radioaktive stoffet kommer inn i kroppen, noe som vesentlig skjer gjennom innånding av støv.

Det er den spaltbare isotopen uran235 som er av interesse for bruk i atomvåpen og atomreaktorer. For at uran skal kunne brukes til slike formål må malmen gjennom en anrikingsprosess som øker konsentrasjonen av uran235 til ca. 3% for atomkraft og ca 90% for atombomber. Resten blir avfall som kalles utarmet uran og som vesentlig inneholder uran238 med små rester av uran235 og andre isotoper.

Utarmet uran som det etter hvert finnes store mengder av, har vært betraktet som et problemavfall helt til man fant ut at stoffet egnet seg godt for militær bruk i prosjektiler. Uran er 1,67 ganger tyngre enn bly. Prosjektiler av utarmet uran har på grunn av den store massen stor gjennomslagskraft gjennom pansret stål. Dessuten antennes og forstøves materialet som følge av varmeutviklingen når prosjektiler trenger gjennom panserplater og inn i f.eks. en stridsvogn.

Uran som er kommet inn i kroppen i tilstrekkelig dose (fra 70 mikrogram pr. kilo kroppsvekt), kan på kort sikt føre til toksiske skader, vesentlig på nyrene, men også på lever, lunger, hjertekar og nervesystemet. Når radioaktivt uran som avgir alfastråling lagres i kroppen, kan det på lengre sikt skade arvestoffet i forskjellige celletyper. Dette kan f.eks. føre til lungekreft dersom innåndet uranstøv blir liggende i lungene eller misdannelser ved skade på kjønnscellene. Foreløpige rapporter fra Irak, der USA og Storbritannia brukte over 300 tonn utarmet uran i prosjektiler, anfører at eksponering for støv fra utarmet uran kan ha ført til varige helse-skader (nyreskader, kreft og misdannelser) blant sivilbefolkningen i Irak og hos soldater på begge sider. Disse opplysningene er imidlertid ennå ikke bekreftet gjennom holdbare vitenskapelige undersøkelser, og de må derfor tolkes med forsiktighet.

Det er vanskelig å beregne i hvor stor grad sivile og militære blir utsatt for radioaktivt uranstøv i en krigssituasjon og som følge av senere miljøforurensing. Likevel finnes det for militære mannskaper verneregler for håndtering av både detonert og udetonert ammunisjon av utarmet uran. Når det gjelder stråledosen setter norske myndigheter 20 millisievert pr. år som grenseverdi for arbeidstakere som utsettes for radioaktiv stråling. Ifølge Statens strålevern tilsvarer det et inntak av uran238 på 280 milligram pr. år. Internasjonalt anbefalte grenser for årlig eksponering av sivilbefolkningen er imidlertid 1 millisievert, altså 14 milligram uran. I den rådende situasjonen finnes det neppe noen som kan garantere at sivilbefolkningen i Irak og i Jugoslavia, inklusive barn og gravide som er de mest sårbare, ikke utsettes eller vil bli utsatt for eksponeringsnivåer som kan gi risiko for toksiske virkninger eller stråleskader.

Inntil vi, leger og andre, vet mer om dette, må det derfor anses som ytterst betenkelig at man i krig sprer problemavfall som representerer en giftig og radioaktiv miljøforurensing med mulige helseskadelige virkninger over et annet lands territorium. Det er etter mitt syn derfor et rimelig krav at Norge, som deltager i krigen på Balkan, nå i etterkant bidrar til å få klarlagt omfanget av bruken av utarmet uran i Jugoslavia og hvilke effekter denne bruken på kort og lang sikt kan ha for miljøet og for befolkningens helse.