Tegning: Finn Graff.
Tegning: Finn Graff.Vis mer

Tariffoppgjøret:

Krigen om pensjonene

I årets tariffoppgjør skal det kjempes om pensjon, lønn, og utgifter til reise, kost og losji. Den krigen blir hard og langvarig, skriver Ola Magnussen Rydje .

Kommentar

På Folkets Hus startet LO representantskapsmøtet tirsdag denne uka med å synge «Samholdssangen». Passende nok. Ikke bare fordi årets tariffoppgjør blir det første samordnede oppgjøret på ti år, men også fordi det var tilløp til intern konflikt i forkant.

Fellesforbundet, LOs mektigste, ville det nemlig annerledes. De ønsket seg et forbundsvis oppgjør for å sikre seg aksjonsmulighet i forhandlingene med NHO og Norsk Industri. Hovedsakelig for å ivareta egne krav knyttet til urimelige omgåelser fra bedrifter om ansattes rett på reise, kost og losji.

Resten av LO støtter Fellesforbundets sak, men ville forhandle sammen for å sikre makt bak kravet om forbedringer på pensjonsområdet. Fellesforbundet ville trolig fått en enklere jobb for egne medlemmer hvis de forhandlet alene i front, men det ville vært dypt usolidarisk med resten av forbundene i et år der særlig AFP-ordningen, som angår alle, skal på bordet.

Tirsdag tok imidlertid LO opp reise, kost og losji som et av tre hovedkrav, og med det ble Fellesforbundet og Jørn Eggum med på samordnet oppgjør. Tvisten som må løses før partene møtes første gang 12. mars, handler om hvilke punkter LO kan streike på. Den kampen ligger an til å bli hard.

Tøffe tak har det også vært for bedrifter og arbeidere de siste ti åra. Finanskrise og oljekrise la en demper på både lønnsoppgjør og framtidsoptimismen. Men nå lysner det. Veksten i økonomien tiltar, inntjeningen øker, og arbeidsledigheten faller. I motsetning til foregående år er det faktisk litt kake å fordele i årets tariffoppgjør.

Lav kronekurs, lave renter og økt oljepengebruk forklarer noe av økonomiens forbedring. Men i årets oppgjør blir effekten av den lave lønnsveksten de siste åra det viktigste forhandlingskortet for LO. Reallønnsnedgang og moderasjon har forbedret konkurranseevnen med 16 prosent etter oljeprisfallet. Uten dette ville det sett langt mørkere ut for norsk økonomi og landets bedrifter. Æren for ansvarligheten må tilskrives begge partene i arbeidslivet, men tar vi i betraktning skattekuttene på formue og selskaper, er det ikke urimelig å hevde at arbeiderne tok den største støyten.

Nå, etter tørken, forventes regnet. LOs medlemmer vil ha belønning for måteholdet de siste åra. Fagforeningens tre prioriterte krav i årets tariffoppgjør gjelder pensjon, Fellesforbundets krav om reise, kost og losji, samt lønn. Trolig i den rekkefølgen. «Det blir kanskje tidenes tøffeste oppgjør», sa forbundsleder i Handel og Kontor, Trine Lise Sundnes, til Dagsavisen. Det får hun fort rett i.

NHO vil nok komme LO i møte på kravet om økt kjøpekraft til alle. Både Kristin Skogen Lund i NHO og Stein Lier Hansen i Norsk Industri har åpnet for reallønnsvekst. Lønnsveksten blir trolig nærmere tre enn to prosent.

Tøffest for LO blir kampen om et mer rettferdig pensjonssystem. Selv om det var en samfunnsøkonomisk klok reform da den ble iverksatt og utformet under Jens Stoltenbergs regjeringstid, har den slått feil ut for flere grupper.

Først og fremst rammet omleggingen de såkalte sliterne i arbeidslivet hardest. Kort og veldig forenklet fikk vi et system som omfordeler fra arbeidstakere som må gi seg tidlig på grunn av tung belastning på jobb, til arbeidstakere med en mindre krevende jobbsituasjon. Det er urettferdig. Dersom LO vil gjøre pensjonssystemet mer progressivt, har de hendene fulle.

LO ønsker endringer i både tjenestepensjonsordningen og Avtalefestet pensjon (AFP). Et av kravene er at alle skal opparbeide seg tjenestepensjon fra dag én på jobb, ikke etter tolv måneder som i dag. Men viktigst for Gabrielsen blir endringer i AFP-ordningen i privat sektor.

Dagens utforming av AFP gjør at folk risikerer å miste all opptjening ved oppsigelse, nedbemanning, eller jobbskifte. Det er både uforutsigbart og urettferdig. For å kompensere for tapet av AFP, må folka det gjelder jobbe lenger. Hardest rammet blir de som ikke kan jobbe lenger. Her bør partene strekke seg langt for å finne en gode løsninger.

En av dem kan være å gjøre reglene for når du har rett til AFP litt romsligere – en mykere tilnærming til folk som havner i dagens limbo. En ytterligere forbedring av sliternes situasjon, kan være en innretning der AFP følger den ansatte som innskuddsordning, i stedet for en ordning du kan gå glipp av nærmest på mystisk vis. Da kan vi mer målrettet øke innbetalingene i yrker vi mener behøver det, for eksempel ved å omfordele fra yrker der folk lettere kan stå lenge i arbeid. Da kan sliterne gå av tidlig, mens andre må stå på et par år til.

Men dersom det blir løsningen, må LO først forhandle internt om hvilke arbeidstakere som skal gi fra seg opparbeida rettigheter. Slik solidaritet forekommer ikke ofte, heller ikke i LO. Et annet alternativ er et eget «slitertillegg» som legges oppå dagens utbetaling.

For LO vil et godt oppgjør innebære en mer rettferdig AFP-ordning, samt forpliktende formuleringer om videre forbedringer. Sistnevnte gir både tid og rom til å ta kampene internt, med staten og med NHO. Men uansett utfall i årets forhandlinger, er krigen om pensjonene er i gang. Og kamphandlingene vil pågå lenge.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook