KUNSTNERISK STILLINGSKRIG: Da P.L. Travers, kvinnen bak fortellingene om «Mary Poppins», møtte filmmogul Walt Disney, var det en kollisjon mellom to kulturer, to tradisjoner - og to usedvanlig sterke personligheter. I kinoaktuelle «Saving Mr. Banks» spilles de to av Emma Thompson og Tom Hanks.

Foto: Filmweb
KUNSTNERISK STILLINGSKRIG: Da P.L. Travers, kvinnen bak fortellingene om «Mary Poppins», møtte filmmogul Walt Disney, var det en kollisjon mellom to kulturer, to tradisjoner - og to usedvanlig sterke personligheter. I kinoaktuelle «Saving Mr. Banks» spilles de to av Emma Thompson og Tom Hanks. Foto: FilmwebVis mer

Krigen om Poppins

Å lage film om flere generasjoners favorittbarnepike var ingen spøk.

Meninger

IDEER: Hun var sur, streng, egoistisk, ekstremt forfengelig - og hun løy. Hun hadde oppstoppernese, plirende små øyne og stram, liten munn. Hun tok riktignok med seg barna på de mest fantastiske eventyr, men da de full av entusiasme etterpå fortalte om det, beskyldte hun dem for å lyve. At en anstendig kvinne som henne skulle kunne drive med idiotiske ting som å hoppe inn og ut av krittegninger på fortauet, snakke med dyr, ha teselskaper i løse lufta eller lange samtaler i parken med statuer som plutselig ble levende? Nei, vet du hva! Psykologer har sikkert et begrep for det, og barn som opplever den typen svik og manipulasjon fra voksne, blir ikke spesielt trygge. Så hvor godt forhold Banks-barna Jane og Michael egentlig hadde til barnepiken sin, kan man bare lure på.

Mitt forhold til henne var ikke godt. Selv om jeg visste det bare var «eventyr», var jeg nesten redd Mary Poppins som liten. Jeg er helt sikker på at jeg ikke er alene om å ha opplevd noe sånt. Men hvordan kan det ha seg? Hvordan går det an å bli redd for den vakre, musikalske og sjarmerende unge damen som fikk verden til å synge og lærte oss fantastiske, nye ord som supercalifragilisticexpealidocious?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fordi det dreier seg om to forskjellige figurer. Det er nemlig uendelig avstand mellom den australskfødte forfatteren P.L. Travers' (1899 - 1996) fryktinngytende barnepike, og hun som Julie Andrews ga liv til i den stadig populære Disney-filmen fra 1964.

I helga er det premiere på «Saving Mr. Banks», filmen som forteller historien om Travers' vanskelige barndom - og om stillingskrigen som ble utkjempet mellom Walt Disney (Tom Hanks) og P.L. Travers (Emma Thompson) i forkant av Oscar-belønte «Mary Poppins».

- P.L. Travers likte ikke Disneys planer om å gjøre historiene hennes om til en fargesprakende musikal. Virkelig ikke, sier regissør John Lee Hancock på telefon fra Los Angeles.

- Men Disney var bestemt på at han skulle skaffe seg filmrettighetene til Travers' bøker. For det første fordi han hadde lovet sine døtre - som elsket bøkene - å gjøre det, og mye viktigere: Fordi han var sikker på den ville bli en viktig film for ham.

I 1961, da filmen utspiller seg, var Walt Disney for lengst en gigant i amerikansk underholdningsliv. I tillegg til de berømte og populære animasjonsfilmene, hadde han stor suksess på TV, og millioner av barn i alle aldrer hadde allerede i flere år valfartet til fornøyelsesparken Disneyland utenfor Los Angeles. Men i filmbyen Hollywood hadde han ennå til gode å bli invitert helt inn i det gode selskap.

- Han ble nok sett litt ned på av de andre studiosjefene. Disney var mannen som laget tåpelige tegnefilmer, mens de drev med seriøse saker. Laget ordentlig film, sier Hancock.

For å gjøre noe med dette, bestemte Disney seg så tidlig som på slutten av 40-tallet å ta skrittet over til spillefilm. Både «Skattøya» (1950) og «En verdensomseiling under havet» (1954) var store suksesser, men Walt Disney befant seg stadig utenfor den eksklusive herreklubben av studiotopper i Hollywood.

- Han var helt sikker på at «Mary Poppins» var prosjektet som en gang for alle ville endre på dette, sier Hancock.

Da kunne han ikke la en bagatell som en vrien forfatter stå i hans vei.

I «Saving Mr. Banks» reiser den godt voksne Pamela L. Travers til Hollywood etter invitasjon fra selveste Walt Disney. Hensikten var å få henne til å undertegne kontrakten som ga Disney filmrettighetene til hennes populære barnebøker. Det som skjedde våren 1961 var ikke et møte, det var snarere en front-mot-front-kollisjon mellom to kulturer, to tradisjoner - og to usedvanlig sterke personligheter. På den ene siden den karismatiske forretningsmannen Walt Disney, som ikke var vant å bli motsagt, på den andre siden Travers, som verken lot seg sjarmere eller imponere av filmmogulen. Samtidig er en stor del av filmen viet Travers barndom, om hvordan Mary Poppins-figuren ble skapt og hennes kompliserte forhold til sin alkoholiserte far. Amerikanske og britiske kritikere har vært overveiende positive til filmen, men noen har bemerket at den tar seg ganske store friheter i forhold til fakta.

- Alt som skjer i Australia, i Travers' barndom, ligger helt opp til hva som faktisk hendte - bortsett fra at lille Pamela ikke redder sin mor fra å drukne seg, sier regissør Hancock, og legger til at i utgangspunktet er det som skjedde i Hollywood også ganske korrekt. Travers gjorde virkelig livet sitronsurt for manusforfatter Don DaGradi, i særdeleshet Robert og Richard Sherman, brødrene som skrev musikken til filmen. Alle de lange, krevende arbeidsmøtene mellom dem ble tatt opp på bånd og danner grunnlaget for flere av scenene. Og det er helt sant at det lenge så ut som om det ville skjære seg fullstendig. Travers ville ikke ha musikk og sang i filmen - og i hvert fall ikke en sånn «tåpelig animasjonssekvens». Disney og hans folk, som så for seg nettopp det. Men, som vi vet, filmen ble laget - og ble en enorm suksess for Walt Disney. Travers selv, som hadde forhandlet seg fram til å få fem prosent av overskuddet, kom også svært godt ut av det hele.

- I filmen vises det at P.L. Travers gråter under gallapremieren av «Mary Poppins». Var det fordi hun var rørt, eller av pur frustrasjon?

- Det vet vi ikke, sier Lee Hancock.
- Men vi vet at hun faktisk gråt under premieren. De som kjente henne tviler sterkt på at det kan ha vært av frustrasjon eller selvmedlidenhet. Hun var virkelig ikke typen til å gjøre det. Hun var en fighter. En som heller slåss enn furtet. Men hvis hun ikke gråt av skuffelse, hva skyldtes det da? Her stilte vi et sånn «hva om»-spørsmål, og falt ned på at det skyldtes den katarsiske opplevelsen hun hadde vært gjennom, at hun endelig hadde tilgitt seg selv fordi hun ikke klarte å redde sin far som liten, sier han.

Det er også sant at Disney med fullt overlegg ikke inviterte Travers til gallapremieren i Hollywood. Hun var en løs kanon som kunne komme til å si mindre fordelaktige ting om filmen. Walt Disney, forretningsmann som han var, var redd for dette, og hans første prioritering var å beskytte sitt produkt. Men Travers inviterte seg sjøl - og oppførte seg eksemplarisk overfor pressen.

- Filmen gjorde Travers til en svært rik kvinne, sier Hancock.

- Men hun skjønte nok ikke helt hvordan det hele fungerte, for på premierefesten gikk hun bort til Walt Disney og sa at dette var en bra begynnelse, men nå var det på tide å brette opp ermene, slik at filmen kanskje kunne bli brukbar til slutt. Til det svarte Disney tørt: «Det toget har for lengst gått, Pamela».