Krigen som et magespark

Ingen trekker folk til kinoene som Steven Spielberg. Desto bedre at han gjør det med en film det faktisk er viktig å se. «Redd menig Ryan» er en rystende god innføring i krig og redsler.

Åpningen er et magespark av kraftigste sort. Et minutts ro, før vi bokstavelig talt er med på de alliertes landgang på Omaha Beach i Normandie 6.juni 1944. D-dagen er gjenskapt i et 25 minutters bombardement av en sekvens, så livaktig at ingen kan unngå å reagere med kropp og sjel. Det er mesterlig gjort. For den som skal lage krigsscener etter dette, blir uttrykket «å hoppe etter Wirkola» nærmest en vits.

Dermed er vi sjokkartet innført i Spielbergs anliggende - verdien av menneskeliv og om den overhodet kan måles. Kaptein John Miller (Tom Hanks) får i oppdrag å føre sin enhet på åtte mann bak fiendens linjer for å redde ut menig Ryan (Matt Damon). Soldaten er yngst av fire brødre, de tre andre har falt på slagmarken, og på høyeste hold er det bestemt at familien skal slippe flere tap. Ettersom Millers menn regelrett går gjennom ild og vann for en persons skyld, begynner de naturlig å nok å tvile på selve oppgaven. Hvorfor er ett menneske viktigere enn dem?

Naboen i krigen

Det er ingen komplisert historie, men den er virkningsfullt og presist fortalt. Viktigst er at vi får hvermansen rett i fleisen. At store slag utkjempes av vanlige mennesker er en opplagthet, men krig er for svært mange av oss en abstrakt uhyrlighet. Hvem som helst av disse soldatene kunne vært naboen din, noen er ikke mer enn barn, og alle oppviser normale reaksjoner som frykt, sinne, apati og mot. Ikke snev av gloriøs flaggvifting i John Wayne-tradisjonen. Her har alle det jævlig.

Hvermansen-roller er Tom Hanks\' spesialdistanse. Han gjør igjen en svært god figur. Oscar-nominasjonen blinker i det fjerne, men ellers er det laginnsatsen og helheten i selve produksjonen som gjør inntrykk. Tom Sizemore og Giovanni Ribisi gjør andre, svært gode roller.

Flinkhet

«Redd menig Ryan» sier det meste om Steven Spielbergs utrolige dyktighet som filmskaper. Perfeksjonen er iblant for iøyenfallende. Bare se hvordan en sønderskutt barnevogn akk så riktig er plassert på slagmarken. Paradoksalt nok er denne flinkheten filmens minus, fordi du begynner å tenke over den. Og det er ikke meningen.

Hovedsaken er likevel en glimrende film av en regissør som vil si noe vesentlig og gjør det så tårene vil trille på mange. Vi ser det alt for sjelden. «Menig Ryan» fortjener et større publikum enn «Titanic».