Krigens ansikt utad

Det nyeste kapittelet i «Hunger Games»-sagaen er nok en oppsiktsvekkende kompleks og intelligent ungdomsfilm.

FILM: Av de store amerikanske blockbusterfranchisene, er det ingen som bruker sin episodiske struktur i samme utstrekning som «Hunger Games»-filmene. Plottmessig er filmserien blant det nærmeste man kommer å se TV på kino, til et punkt hvor det virker urimelig å omtale «Mockingjay Part 1» som et selvstendig verk.

Dette innebærer at det raskt oppstår forvirring dersom man ikke har de foregående filmene friskt i minne, men det betyr også at de individuelle filmene makter å trosse forutsigbarheten som ligger nedfelt i Hollywoods tradisjonelle treaktsstruktur. For filmskaperne er det en velsignelse å slippe å gi disse filmene noen virkelig slutt, og som publikum er det befriende å se en såpass uforutsigbar film i denne prisklassen.

Idealistisk manipulasjon «Hunger Games: Catching Fire» sluttet med en cliffhanger, og det samme gjør «Mockingjay Part 1». Mellom disse brå og nærmest tilfeldig valgte start- og sluttpunktene fortsetter historien om Katniss Everdeen og hennes rolle som frontfigur i kampen mot de brutale og hensynsløse styresmaktene i Panem.

Denne gang er gladiatorkampene som har gitt filmserien dens navn byttet ut med ordinær krigføring i stor skala. En gruppe opprørere har fraktet Katniss til en militærbase i District 13, hvor hun er ment å spille rollen som revolusjonens samlende skikkelse, og store deler av filmen går ut på å skape en effektiv og troverdig PR-kampanje rundt henne i forkant av det store angrepet på myndighetene i Capitol.

Plott framfor action I likhet med «Catching Fire» er det nettopp i denne metadiskusjonen av hva som gjør seg godt på film at «Mockingjay» har sin store styrke. Og det klart mest interessante med filmene er hvordan regissør Francis Lawrence makter å mane fram en genuint effektiv patos, samtidig som manuset hele veien gjør publikum oppmerksom på de manipulative grepene som tas i bruk.

Lawrence' regi er både kompetent og utpreget TV-aktig, og selv om han gjør relativt god bruk av sitt nisifrede budsjett er det visuelle hele veien underlagt replikkene. Bildene har aldri noen annen funksjon enn å servere eksposisjon eller understøtte replikkene som trekker handlingen fremover, hvilket betyr at all kompleksitet og spenning henvises til plottdimensjonen. Det er naturligvis fullt mulig å se dette som en fallitterklæring på vegne av den amerikanske blockbusteren, men samtidig er det ytterst få av årets storfilmer som byr på et tilsvarende nivå av intelligent og kompleks underholdning.