Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Krigens ansikt utad

Det nyeste kapittelet i «Hunger Games»-sagaen er nok en oppsiktsvekkende kompleks og intelligent ungdomsfilm.

FILM: Av de store amerikanske blockbusterfranchisene, er det ingen som bruker sin episodiske struktur i samme utstrekning som «Hunger Games»-filmene. Plottmessig er filmserien blant det nærmeste man kommer å se TV på kino, til et punkt hvor det virker urimelig å omtale «Mockingjay Part 1» som et selvstendig verk.

Dette innebærer at det raskt oppstår forvirring dersom man ikke har de foregående filmene friskt i minne, men det betyr også at de individuelle filmene makter å trosse forutsigbarheten som ligger nedfelt i Hollywoods tradisjonelle treaktsstruktur. For filmskaperne er det en velsignelse å slippe å gi disse filmene noen virkelig slutt, og som publikum er det befriende å se en såpass uforutsigbar film i denne prisklassen.

Idealistisk manipulasjon «Hunger Games: Catching Fire» sluttet med en cliffhanger, og det samme gjør «Mockingjay Part 1». Mellom disse brå og nærmest tilfeldig valgte start- og sluttpunktene fortsetter historien om Katniss Everdeen og hennes rolle som frontfigur i kampen mot de brutale og hensynsløse styresmaktene i Panem.

Denne gang er gladiatorkampene som har gitt filmserien dens navn byttet ut med ordinær krigføring i stor skala. En gruppe opprørere har fraktet Katniss til en militærbase i District 13, hvor hun er ment å spille rollen som revolusjonens samlende skikkelse, og store deler av filmen går ut på å skape en effektiv og troverdig PR-kampanje rundt henne i forkant av det store angrepet på myndighetene i Capitol.

Plott framfor action I likhet med «Catching Fire» er det nettopp i denne metadiskusjonen av hva som gjør seg godt på film at «Mockingjay» har sin store styrke. Og det klart mest interessante med filmene er hvordan regissør Francis Lawrence makter å mane fram en genuint effektiv patos, samtidig som manuset hele veien gjør publikum oppmerksom på de manipulative grepene som tas i bruk.

Lawrence' regi er både kompetent og utpreget TV-aktig, og selv om han gjør relativt god bruk av sitt nisifrede budsjett er det visuelle hele veien underlagt replikkene. Bildene har aldri noen annen funksjon enn å servere eksposisjon eller understøtte replikkene som trekker handlingen fremover, hvilket betyr at all kompleksitet og spenning henvises til plottdimensjonen. Det er naturligvis fullt mulig å se dette som en fallitterklæring på vegne av den amerikanske blockbusteren, men samtidig er det ytterst få av årets storfilmer som byr på et tilsvarende nivå av intelligent og kompleks underholdning.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling