Krigens bitre frukter

Norge var en god alliert for USA og NATO under krigen i Afghanistan, men ingen andre mål ble nådd. Det er den bitre fasiten, skriver John O. Egeland.

Kommentar

Noe kunne sikkert vært gjort annerledes, sa utenriksminister Børge Brende da han i går fikk overlevert rapporten om den norske krigføringen i Afghanistan. Forminskning er også en politisk disiplin. Brænde ville gjøre elefanten til mus. For selv om rapporten er nøktern i formen og forsiktig på enkelte områder, er den likevel en knusende dom, både over krigen, den sivile innsatsen og de politiske målene. Bare på ett område ble det full klaff: Bidraget til vår egen sikkerhet ved å opptre som en lojal alliert. Som det heter i rapporten: «Norske militære bidrag påvirket ikke hovedbildet i Afghanistan. Det viktigste for Norge var imidlertid å sikre et godt forhold til USA og bevare NATOs relevans».

Afghanistanutvalget ble oppnevnt av Solberg-regjeringen i 2014 og fikk som oppdrag å evaluere og trekke lærdommer av Norges sivile og militære innsats i landet. Utvalget er blitt ledet av tidligere utenriks- og forsvarsminister Bjørn Tore Godal (A) og har hatt en bred sammensetning fra ulike fagområder. Utvalgets hovedkonklusjon er at det største og viktigste målet var alliansedimensjonen: Å støtte USA og NATO. Norge var en god alliert som leverte støtte og relevante militære ressurser. Målet ble nådd. Problemet er at dette hovedmålet var kraftig underkommunisert i hele krigsperioden. De styrende politikerne brukte hele tida fredsdiplomatiets begreper og mål for å begrunne krigen, med stor vekt på bygging av demokrati, menneskeretter, sikkerhet for befolkningen og kvinnefrigjøring. Tildekkingens årsak er åpenbar: Krigens hovedmål var Norges egeninteresser, ikke hva som tjente afghanerne.

Les også: Mener Norge må være med og bestemme hvordan vi skal krige: - Har overlatt styringa til USA

Det andre målet var å bidra til bekjempelse av internasjonal terror. Her konkluderer utvalget med at målet bare delvis er nådd, men selv det er å ta hardt i. Både IS og al-Qaida opererer nå i Afghanistan og Taliban er på kraftig frammarsj. Noen avmatning i internasjonal terror som følge av krigshandlingene i Afghanistan, er ikke å få øye på. Tvert imot har terroren økt i takt med krigene i Afghanistan, Irak, Libya og Syria.

Det tredje målet for Norges innsats var å bygge en stabil og demokratisk afghansk stat gjennom langsiktig bistand og fredsdiplomati. Her konstaterer utvalget uten forbehold at målet ikke er nådd. Riktignok har den norske og internasjonale, sivile bistanden gitt noen resultater på områder som helse og utdanning, men samtidig er Afghanistan blitt et av verdens mest bistandsavhengige land. Og hva verre er: Bistanden har medført omfattende korrupsjon.

De norske soldatene i Faryab-provinsen var det mest synlige militære bidraget i Afghanistan. Her ble også det meste av den sivile bistanden satt inn. Målet var å sikre sentralmaktens kontroll i provinsen og medvirke til statsbygging og utvikling. Her er utvalgets konklusjon knusende: «Oppgaven viste seg vanskelig, for ikke å si umulig ... Den norske innsatsen bidro ikke til å endre den overordnede utviklingen i provinsen». Det er i tråd med en annen av utvalgets funn. Statsbygging styrt utenfra, bygd på storstilt militær innsats, massive pengeoverføringer og svake politiske institusjoner, er meget krevende. Ja verre enn det. I et land som har vært 23 år i krig, var det umulig.

Det er en bitter lærdom når vi tenker på hva Norge har lagt ned av innsats i Afghanistan. Vi har brukt rundt 20 milliarder kroner i perioden 2001- 2014. hvorav nesten 11.5 milliarder på det militære og 8.4 milliarder på sivile formål. Viktigere: Rundt 9000 soldater har tjenestegjort i landet, ti er drept og mange hardt såret. Kan sentrale politikere som Kjell Magne Bondevik, Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre se de levende i øynene og si at det var verdt risikoen og innsatsen? For her ligger den viktigste lærdommen fra Afghanistan: Det er politikerne som utformer krigens oppdrag, som begrunner den, velger overordnet strategi og som derfor skal stå til ansvar.

Afghanistanutvalget er inne på dette når det i sine læringspunkter peker på at det er behov for en mer åpen og kritisk offentlighet rundt militære utenlandsoppdrag. De vanskelige avveiningene som ligger i slike oppdrag må erkjennes og kommuniseres i offentligheten, heter det. Det er også behov for at dagens ordning med hemmelige orienteringer for den utvidede utenrikskomiteen blir «forbedret». Viktigst er likevel utvalgets tydelige advarsel mot framtidig deltakelse i oppdrag som omfatter statsbygging, utvikling og sikkerhet, slik som i Afghanistan. Det er behov for å tenke seg om. Men det er neppe det dagens regjering vil. Dens hastverk med å sende norske soldater på Syria-oppdrag, viser at regjeringen har en helt annen dagsorden.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.