Noe kunne sikkert vært gjort annerledes, sa utenriksminister Børge Brende da han i går fikk overlevert rapporten om den norske krigføringen i Afghanistan. Forminskning er også en politisk disiplin. Brænde ville gjøre elefanten til mus. For selv om rapporten er nøktern i formen og forsiktig på enkelte områder, er den likevel en knusende dom, både over krigen, den sivile innsatsen og de politiske målene. Bare på ett område ble det full klaff: Bidraget til vår egen sikkerhet ved å opptre som en lojal alliert. Som det heter i rapporten: «Norske militære bidrag påvirket ikke hovedbildet i Afghanistan. Det viktigste for Norge var imidlertid å sikre et godt forhold til USA og bevare NATOs relevans».

Afghanistanutvalget ble oppnevnt av Solberg-regjeringen i 2014 og fikk som oppdrag å evaluere og trekke lærdommer av Norges sivile og militære innsats i landet. Utvalget er blitt ledet av tidligere utenriks- og forsvarsminister Bjørn Tore Godal (A) og har hatt en bred sammensetning fra ulike fagområder. Utvalgets hovedkonklusjon er at det største og viktigste målet var alliansedimensjonen: Å støtte USA og NATO. Norge var en god alliert som leverte støtte og relevante militære ressurser. Målet ble nådd. Problemet er at dette hovedmålet var kraftig underkommunisert i hele krigsperioden. De styrende politikerne brukte hele tida fredsdiplomatiets begreper og mål for å begrunne krigen, med stor vekt på bygging av demokrati, menneskeretter, sikkerhet for befolkningen og kvinnefrigjøring. Tildekkingens årsak er åpenbar: Krigens hovedmål var Norges egeninteresser, ikke hva som tjente afghanerne.