Krigens gru – før og nå

Torturen i Abu Ghraib har blitt stående som et symbol for USAs militære vold og undertrykkelse av menneskerettighetene. Da bildene av mishandlede irakske krigsfanger gikk verden rundt, fikk verden nok et bevis på Vestens sviktende militære moral og en pekepinn om en verdensmakt på full fart nedoverbakke. Det er vel svært få, eller ingen, som i dag vil forsvare slike overgrep av militære eller patriotiske grunner. Men nettopp denne realiteten gjør det interessant å se hendelsen i et litt større perspektiv:

I dette større perspektivet opptrer også en verdensmakt som «mister grepet», dvs. posisjonen som moralsk og militær premissgiver i verden, men på en annen måte enn ved å bli mer destruktiv og voldelig. Det er snarere den vedvarende «humaniseringen» av Vestens egen innstilling til militær maktbruk som gjør det vanskelig, for ikke å si umulig, å opprettholde forestillingen om en rettferdig supermakt med rett og plikt til å ta på seg rollen som verdenspoliti. Selve doktrinen om demokratienes overlegenhet og Vestens siviliserende rolle har lenge blitt utfordret (og gjorde seg for eksempel sterkt gjeldende under Vietnamkrigen), ikke av dens motstandere, men av Vestens egne kritikere og talsmenn for en ny orden i verdenssamfunnet.

Vi behøver bare å gå 50 år tilbake i tiden for å finne en helt annen «romslighet» og aksept for at «en stor sak» legitimerer overdreven eller unødig bruk av vold. Vibeke Løkkebergs beretning om bombingen av barneskolen i Laksevåg er et godt eksempel: Den 4. oktober 1944 omkom 194 sivile, blant annet 61 skolebarn ved Holen skole. I Løkkebergs roman får vi vite at motstandsfolk i Bergen ble varslet på forhånd, og kunne holde sine barn borte fra skolen da bombeangrepet skjedde. Uansett om disse forholdene er «bevist» eller ikke, minner de uskyldige skolebarnas tragedie om at krigsmoralen hos de allierte, til forveksling, liknet på mer barbariske kulturers kyniske omgang med menneskeliv.

Eksemplene er selvfølgelig mange: Den 30. september 1943 ble den norske hurtigruteskipet St. Svithun angrepet og senket av allierte jagerfly. Hurtigruta var godt merket med norske flagg og norske navn, men engelskmennene mente at det befant seg tyske soldater blant passasjerene. Følgelig bombet de båten utenfor Stadlandet. Soldatene hadde imidlertid forlatt båten i Ålesund og 45 passasjerer, blant dem mange barn, omkom. Noen måneder seinere ble det norske lasteskipet Riegel bombet og senket på Helgelandskysten. Skipet hadde krigsfanger om bord, men de allierte flygerne regnet med at det dreide seg om en tysk troppetransport. 2400 mennesker omkom, de aller fleste russiske fanger. Da de panikkslagne fangene basket i vannet, ble de skutt på med maskingevær av de engelske flygerne. Noen uker etterpå ble flygerne dekorert for heltemodig senking av et fiendtlig skip.

Vi kan jo bare tenke oss hvilke reaksjoner en slik opptreden fra demokratienes krigere ville skapt i dagens offentlige klima. Den demagogiske kritikken av Israels «folkemord» i Midtøsten illustrerer kontrasten. Konfrontert med «våre egnes» aksjoner da noe eksistensielt sto på spill, burde vi imidlertid være mer forsiktige i vår fordømmelse av israelerne. Deres eksistensielle virkelighet inkluderer et ufattelig rasehat i en nær fortid, aktualisert av åpenlyse utslettelsestrusler fra en samlet arabisk verden.

Begrepet folkemord forteller mer om Vestens krigsmoral for 50 år siden: Ved den allierte bombingen av Dresden døde tusener av uskyldige mennesker under de forferdeligste pinsler. De allierte brukte napalm og fosforbomber i noe vitner beskriver som massakrer. Kvinner og barn løp omkring som levende fakler. På det tidspunktet var krigen allerede så godt som vunnet, og bombingen var ikke engang nødvendig for å sikre alliert seier. Brannbombingen av Tokyo og atombombingen av Hiroshima er selvfølgelig enda mer grufull, spesielt når vi vet at utprøving og eksperiment var en viktig drivkraft bak aksjonene.

Til tross for groteske eksempler på manglende på humanitet hos våre allierte, var datidas offentlighet villig til å skrive disse «feilgrepene» på den alminnelige krigskontoen, dvs. «slik er krigens gru». Hva som må ha foregått av tilfeldig eller systematisk tortur, fins det sikkert beretninger om, men slike har naturlig nok ikke preget historieskrivningen. Vestens ærerike demokratier kunne sole seg i sine seire over det demoniske Hitlerriket uten at det ble satt spørsmålstegn ved deres egen militære moral.

Problemet for dagens krigere i Vesten er at de må forholde seg til en opinion som ikke lenger aksepterer å demonisere motstanderen for å styrke sin egen moral. Respekt for menneskerettigheter og vilje til human krigføring kan rett og slett ikke kombineres med rå militærkraft og viljen til å dominere gjennom voldsmakt. Den militære logikken og kravene om menneskelighet utgjør forskjellige ordener som ikke lar seg forene. Man kan selvfølgelig dempe eller mildne konflikten ved at de militære inngår visse kompromisser, og ved å kjempe for at internasjonale «krigsregler» må etterleves. Viljen til slikt blir imidlertid satt på prøve når motstanderens logikk nettopp består av å demonisere Vestens motiver, samtidig som den helt åpenlyst demonstrerer sine egne bestialske metoder (rituelle halshogginger av gisler, tortur av trosmotstandere).

Og ikke minst: Midt i dette uoversiktlige krigslandskapet navigerer «en tung aktør» som tilbyr actionpreget tilstedeværelse og fortettede følelsesdramaer for et globalt publikum: «Golfkrigen» er det foreløpige høydepunkt i så måte, men nyhetsmediene gir helst inntrykk av å være tapre riddere helt fremst i kampen mot overgrep fra Vestens krigere. Den globale nyhetsindustrien har blant annet påtatt seg rollen som aggressiv vaktbikkje ved å fotfølge hver eneste soldat og hans personlige moral på jakt etter unødig vold eller overgrep mot sivile.

Problemet er bare at denne ideelle utfordrerrollen overskygges av et overordnet mål om å underholde; altså tilfredsstille et åpenlyst begjær etter den volden man ikke vil akseptere.

Vi vet at det fins dypt destruktive krefter i ethvert samfunn, og at sivilisasjon er en tynn ferniss som kan briste når idealene blir tomme eller hule. Massemedienes grumsete drivkrefter undergraver i realiteten Vestens tillit til egne verdier og evne til å handle med troverdighet. Kravene om sensasjon karikerer det sterke kulturelle ønsket om humane aksjonsformer og stimulerer våre laveste behov. Vi behøver bare minne om avisenes kritikk av omstendighetene rundt Saddams hengning, ledsaget av pirrende, helsides fotografier fra «like før det unevnelige øyeblikket» og nitide beskrivelser av alt det nedrige som foregikk ved henrettelsen.

Vestens vilje til selvkritikk og humanitet ser altså ut til å møte en paradoksal forvitring innenfra. Den humane demokratiske tradisjonen som har skapt respekt og medmenneskelighet, produserer nå paradoksale reaksjoner i form av en vulgarisert liberalisme. I takt med at den offentlige etos krymper til sensasjonshunger og toleransepreik, krymper også Vestens evne til troverdighet i fred og autoritet i krig. Ideen om Det gode blir konturløs, motivene tvetydige, og samfunnet svekkes på et fundamentalt plan. Den høyeste vilje blir plutselig den laveste drift.