Krigens helter

Alene er de intet, skriver oberstløytnant Høiback og Orologskaptein Bøe-Hansen.

Mens Max Manus-filmen går for fulle hus, pågår det en interessant debatt om motstandsbevegelsen hjemme, krigsinnsatsen ute og heltestatus. Gjennomgangstemaet er gjerne spørsmålet om hvem som bidro mest til å vinne krigen, og i hvilken grad utfallet av krigen kan tilskrives dem som i dag sitter med denne heltestatusen. Denne diskusjonen er interessant langt utover den aktuelle norske debatten om innsatsen under den andre verdenskrigen. For hvem vinner egentlig kriger?

Etter Golfkrigen i 1991 utga general Norman Schwarzkopf selvbiografien ”It Doesn\'t Take a Hero”. Han har helt rett. Det er ikke helter som vinner kriger, det er ressurstilgang og produksjonstall, geo-strategi og storstrategiske beslutninger. Det var med andre ord Den røde armé, produksjonsevnen til amerikanske fabrikker, lasteevnen til den allierte handelsflåten og den amerikanske tilslutningen til “Europe first” som vant krigen mot Tyskland i Europa. Mer enn 80 prosent av den tyske hærens tap kom på østfronten.

Men hvor mange av de sovjetiske soldatene, fra menig til marskalk, kunne si at nettopp deres innsats var utslagsgivende for krigens utfall? Var Zhukov uerstattelig? Var Konev? Var noen av deres geværmenn uerstattelige? På alliert side var det kanskje bare Winston Churchill som med et snev av troverdighet kan hevde at han var avgjørende for britenes beslutning om å fortsette krigen etter Frankrikets fall i 1940, men heller ikke han ville ha utrettet noe særlig alene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

At det bare er en håndfull enkeltmennesker som står igjen som helter, til tross for at svært få, om noen av dem, var uunnværlige, betyr ikke at folk med onde hensikter eller partipolitiske tilbøyeligheter konspirerer sammen en liste med passende helter. Poenget er at vi mennesker har begrenset kapasitet til å ta innover oss mer enn enkeltskjebner. For eksempel var pilotenes innsats under 1. verdenskrig av teknologiske grunner av helt marginal betydning for krigens utfall. Til tross for det, ble de gjort til gjenstand for en heltedyrkelse som var helt ufortjent, om man skulle legge strenge operative kriterier til grunn for bedømmelsen av deres innsats. Det var folket selv som fant det langt lettere å la seg fascinere av unge dristige menn høyt på himmelen, enn av de ansiktsløse massearmeene som ble malt i stykker i skyttergravene. Noen blir helter og symboler fordi de kommer opp i en situasjon hvor de blir synlig, ikke fordi deres innsats var spesielt utslagsgivende.

Det faktum at vi mennesker ikke makter å identifisere oss med stabsmaskineri og millionarmeer, kan selvfølgelig brukes og forsterkes bevisst av politiske og

militære myndigheter. Da gigantkrigen i øst kulminerte ved Stalingrad, fikk for eksempel skarpskytteren Vasilij Zajtsev stor oppmerksomhet. Det er usikkert hvor mange tyskere han drepte, men i den store sammenhengen var tallet helt neglisjerbart.

Men hans historie, sann eller ikke, var egnet til å mane styrkene til videre kamp. Ser man på krig i et større perspektiv, blir alle krigshelter ørsmå brikker, men signaleffekten av deres innsats, og de mytene deres bragder skaper, kan ha betydelig strategisk effekt.

I filmen om Max Manus ser vi at Manus og Gregers Gram får Krigskorset av Kong Haakon. Manus kvitterer med å rose Kongen for den inspirasjon han utgjør for dem hjemme i Norge, hvorpå Kongen gjengjelder rosen. Den moralske effekten av begges innsats var betydelig. Å hevde at Manus\' innsats ikke var utslagsgivende, er like tøvete som å hevde det samme om Zajtsev og alle hans våpenbrødre. Sammen var de avgjørende, alene var de intet.

HELTER?  MAX MANUS-filmen har ført til en debatt om motstandsbevegelsen hjemme, krigsinnsatsen ute og heltestatus generelt. Foto: Lise Åserud / SCANPIX
HELTER? MAX MANUS-filmen har ført til en debatt om motstandsbevegelsen hjemme, krigsinnsatsen ute og heltestatus generelt. Foto: Lise Åserud / SCANPIX Vis mer

Noe vi lett glemmer er at rollen som krigshelt kan være en svært tung bør å bære. De vet nemlig bedre enn noen at de var helt avhengig av kameratenes innsats for den bragden de selv utførte. Mange av dem vet også at det var andre rundt dem som var langt dristigere enn dem selv, men som aldri fikk anledning til å vise sitt mot. Et klassisk eksempel i så henseende er historien om Ira Hayes, som også er blitt gjort til gjenstand for film.

Ira Hayes var en av de seks amerikanske soldatene som deltok i den senere så berømte flaggheisingen på Iwo Jima i 1945. Det var helt tilfeldig at Ira var med på dette bildet, og i løpet av noen uker var halvparten av de seks drept. Men de tre gjenlevende ble perfekte representanter for alle de millioner som hadde sloss for fred og frihet. Ira ble aldri komfortabel med rollen som krigshelt, det var så uendelig mange andre som var mer verdige enn ham, og han døde som en dypt frustrert mann bare 32 år gammel.

Et nyere eksempel er britiske Johnson Beharry, som i 2005 ble den første siden Falklandskrigen som mottok Victoriakorset og den første siden 1969 som hadde overlevd den bragden han ble dekorert for. Også Beharry plages av spørsmålet: Hvorfor meg? Det er ingen tvil om at innsatsen hans var heltemodig, noe også hans omfattende skader vitner om, men var han den eneste?

Det er også verdt å merke seg dronningens ord da hun hang Victoriakorset på menig Beharry: “You\'re a very special person. It\'s been rather a long time since I\'ve awarded one of these.” At det var lenge siden sist, reduserte altså ikke innsatsen til de dekorerte, verken da eller nå.Vi skal derfor være takknemlige for at kapasiteter som Gunnar Sønsteby og Joachim Rønneberg har vært velsignet med et langt liv og har vært villige til å fortelle nye generasjoner om en tid da den unge nasjonen Norge bråmodnet. Det har ikke bare vært en parademarsj.En ekte krigshelt ønsker ikke heltestatus, vedkommende har altfor stor respekt for sine falne kamerater. Som kjent er det “de beste som dør”. Det er ikke nødvendigvis sant, men det kjennes slik ut for de som kjente dem. En virkelig krigshelt sier sjeldent at han er en krigshelt, men at han kjempet med mange som var det.

Dagens norske helter i det krigsherjede Afghanistan soler seg heller ikke i en krigsheltestatus. Det er ikke de som ber om revitalisering av Krigskorset. Det eneste de ber om er anerkjennelse for sitt bidrag for Norge med tanke på eventuell medisinsk oppfølging.I et bredere perspektiv er det å hedre noen få for forbilledlig innsats det samme som å hedre hele organisasjonen de er en del av. Utmerkelser understreker også viktigheten av det oppdraget det norske folk gjennom de politiske myndigheter har sendt dem ut på. Heller ikke dagens helter ville fått til stort uten bistand fra et utall andre, men å anerkjenne alle like mye er det samme som å anerkjenne alle like lite. 2. verdenskrig ble vunnet av at mange enkeltpersoner var villige til å ofre alt. Dagens og framtidens konflikter kan bare vinnes om nye generasjoner er villige til å gjøre det samme.

Krigens helter