Krigens kvernstein

«OSV.» er mer utmattende enn oppskakende.

IKKE FASCINERENDE NOK: Rolf Kristian Larsen har en tiltalende behersket spillestil, men rollefiguren hans, krigsfotografen Alan, er lite annet enn en hvermannsen med et vagt farskompleks i den ambisiøse, men utmattende «OSV.». Foto: Gisle Bjørneby / Nationaltheatret.
IKKE FASCINERENDE NOK: Rolf Kristian Larsen har en tiltalende behersket spillestil, men rollefiguren hans, krigsfotografen Alan, er lite annet enn en hvermannsen med et vagt farskompleks i den ambisiøse, men utmattende «OSV.». Foto: Gisle Bjørneby / Nationaltheatret.Vis mer

TEATER: «OSV.» er en talende tittel. Johan Harstads omfangsrike krigsskuespill, som ble nominert til Brageprisen i 2010, peker til både den forundrede opplevelsen av at livet går videre, selv etter grusomme opplevelser, fortvilelsen over at det alltid er krig, og indignasjonen over at verden er så villig til å se en annen vei, at individuelle skjebner smelter inn i en elendighetsgrøt som den som ikke er rammet, ikke orker å forholde seg til.

Men gjennom fem timer på Torshovtheatret, med to innlagte spisepauser, føles det ambisiøse stykket mer utmattende enn oppskakende.

Rammet familie
Det er midt på nittitallet, og familien Zimmer er på forskjellig vis rammet av krigen.

Far (Per Frisch) er Vietnam-veteran med mørke minner som uten forvarsel flytter ut og slår rot på parkbenken ved Vietnam-monumentet i Washington D.C.. Sønnen Alan (Rolf Kristian Larsen) er krigsfotograf og øyhopper mellom verdens verste krigsområder. Datteren Nola (Heidi Goldman) har opplevd en tragedie som også viser seg å være en etterdønning av krigen. Mor (Tone Danielsen) vil ha normaliteten tilbake, og dreier samtalene over på OL på Lillehammer.

Krig som kultur
Vekslingen mellom kriger og kontinenter er for det meste smidig gjort på Torshovteatrets lille amfi. Lyssettingen og den store skjermen i bakgrunnen forflytter rollefigurene i tid og rom, selv om det lugger litt at det er en hvit skinnsofa som spiller parkbenk. Her er anslag til spennende spørsmål: Om når krig går fra å være historie til å bli filmhistorie, om veteraner kan bruke sine egne traumer som skjold og sofapute.

Men personene er ikke fascinerende nok til å holde på oppmerksomheten så lenge, de har for få egenskaper, luner, preferanser, de anses som interessante i kraft av situasjonen, ikke seg selv. Larsen har en tiltalende behersket spillestil, men Alan er lite annet enn en hvermannsen med et vagt farskompleks. Løveansiktet til Per Frisch rommer mer enn replikkene hans.

Kvernstein
Det som fremføres, er dessuten mer gjenfortellende enn analytisk. Uttværede elendighetsbeskrivelser står i kø, og får, på grunn av massiviteten og det monotone tungsinnet, motsatt effekt av det som er hensikten. Det føles litt som å ligge under malende kvernsteiner. Å være så uberørt, etter at noen har prøvd iherdig å berøre deg i timevis, er nesten en sjelden opplevelse.