Krigens mange ansikt

Græsvik er litt for enkel, Syse litt for komplisert. Thune er akkurat passe.

BOK: Veien til realpolitisk innsikt er en tretrinns bokrakett: Først leser man Fredrik Græsviks «Høyt spill i Bagdad» og får inntrykk av at Irak-krigens logikk var enkel. TV2-journalisten slår fast at oljejakt var hovedgrunnen til at USA gikk til angrep på Irak. Leser man Henrik Thunes «Krigsdansen», blir alt vanskelig igjen, for var det ikke Frankrike som ikke ville gå til krig på grunn av sine oljeinteresser? Kloke hoder stopper her, for leser man deretter Henrik Syses «Rettferdig krig?», blir man usikker på om Irak-krigen var en krig i det hele tatt.

Krigsreporteren

Øyenvitneskildringer er verdifullt, og Fredrik Græsvik er god til å viderebringe skjebnen til de få enkeltindividene han treffer. Dessverre treffer han ikke mange, for de dagene krigen pågår, tilbringer Græsvik stort sett på hotellet. Mangelen på skjebner kompenseres med utenriksreporterens eget inntrykk, og der havner han gjerne selv i fortellingens sentrum med «hjertet i halsen». Det blir ofte litt i overkant pompøst: «Jeg venter på neste bombe. Jeg vet ikke hvor eller når det smeller. Men jeg føler meg sikker på at det skjer snart. Og jeg føler meg igjen privilegert som kan ha dette eventyret av en jobb.»

Sitatet er talende. Og det er flere av dem: «Jeg får meg en kald øl - kanskje den beste jeg har smakt. Jeg er trøtt. Det har vært en slitsom krig.» Og dette: «Jeg er glad for at jeg reiste da jeg gjorde, men det føles litt bittert å se at Bagdad er i ferd med å falle uten motstand. Det betyr at det sannsynligvis vil gå raskt, og at jeg kunne fått med meg både Bagdads fall og påskeferie på fjellet.»

Sitatene er riktignok få av mange i boka, men den krigsromantiske tonen viser hvem boka altfor ofte handler om: vitnet selv.

Krigsforskeren

Henrik Thunes «Krigsdansen» er boka vi gjerne skulle hatt i vår. Mandatet er enkelt: Hvorfor falt Saddam? Thune finner ikke svaret i oljeforekomster, overflatisk uenighet i Sikkerhetsrådet eller i USAs krav om hevn etter 11. september. Vel, han finner det der også, men bare som små puslespillbrikker i en utenrikspolitisk vending som både har en ideologi og en framtidsvisjon.

Påstandene i boka er mange: Uenigheten mellom USA og Frankrike foran Irak-krigen handlet om olje, men det var Frankrike og Russland som var de griske her. Uten Saddam, ingen oljeavtaler. USA bestemte seg allerede på begynnelsen av 1990-tallet for å fjerne Saddam og har forsøkt siden. De nykonservative har fått økt makt i USA etter 11. september (og mindre makt etter Irak-krigen?), men de består av en radikal krets av tenkere som ønsker å være på høyden med utfordringene etter den kalde krigen.

Den tørre forskeren Thune har en saftig penn, med sans for dramaturgiske grep, fornøyelige anekdoter og fiffige formuleringer: «En tryggere verden krever ikke mer utenrikspolitisk handlekraft og tøffere utenrikspolitikere. Den krever bedre politisk hukommelse.»

Krigsfilosofen

Ved begynnelsen av århundret var rundt 15 prosent av krigsofrene sivile. Under annen verdenskrig steg tallet til 50 prosent. I dag: rundt 75 prosent. I et slikt perspektiv er det knapt mulig å tenke seg ei viktigere bok enn Henrik Syses «Rettferdig krig?». Boka utforsker hva som er legitime grunner for å gå til krig og hva som er legitimt å gjøre i krig . Bokas svakhet er at Syse er filosof, men det er samtidig bokas styrke - og reflekterer leserens posisjon i møte med temaet. Fredrik Græsvik er trøstefullt enkel, Henrik Thune er foruroligende klarsynt. Syse spør: Hva er krig? Et fordømt plagsomt spørsmål. Og slik følger han på: Er krigen mot terrorisme rettferdig? Krigen mot Irak? Hva svarer FN? Hva sier filosofene?

Syse tilbyr ingen lettvint vei ut, men mens både Thune og Syse er enige om at morgendagen krever nye svar på radikalt nye utfordringer, insisterer Syse på at vi også må ha med oss de gamle dydene - ridderlighet og respekt. Slike ord kan «høres så gammeldagse ut som de bare vil», som Syse skriver, men verdens sivile ofre bryr seg trolig lite om retoriske trender.

Bokkrigen

Veien til realpolitisk innsikt er en tretrinns bokrakett. Men hvor skal man begynne? Starter man med Henrik Thunes «Krigsdansen», er man i trygge hender. Da har man dessuten plukket ut boka som, uavhengig av sjanger, er friskest. Boka er velskrevet, perspektivforskyvende og kunnskapsrik. Til tider er Thune i overkant skråsikker og verdensvant, men da får man heller legge boka til side og bla litt i den ydmyke Syse eller oppsøke krigssonen med Græsvik. I jakten på «krigens sanne ansikt» bør de være med - i rettferdighetens navn.