UTEN MENING: Det vanskelig å forsone seg med å ha mistet en sønn eller datter i et oppdrag som faller sammen både i ideologi, utførelse og avslutning, skriver militærpsykolog Trond Haug. Bildet viser norske soldater på oppdrag i Afghanistan. Foto: NTB Scanpix
UTEN MENING: Det vanskelig å forsone seg med å ha mistet en sønn eller datter i et oppdrag som faller sammen både i ideologi, utførelse og avslutning, skriver militærpsykolog Trond Haug. Bildet viser norske soldater på oppdrag i Afghanistan. Foto: NTB ScanpixVis mer

Krigens (manglende) psykologi

Når oppdraget i Afghanistan faller sammen har 8000 norske soldater vært på feil oppdrag, i feil land, til feil tid.

I tjeneste for Forsvaret i 22 år har jeg stått med begge beina dypt i krigsveteranenes psykiske lidelser. Veteraner fra WW 2, Libanon, Irak I og II, Kosovo, Bosnia og Afghanistan. Jobben har vært utfordrende, i tjeneste i Afghanistan med skarpladd våpen på høyre hofte og genferkorset på venstre arm. Min lisens er knyttet til «etiske regler for nordiske psykologer», der står det lite om krigspsykologien. Men mye om lidelsene.

«Hold disse (psykologene) unna mine soldater, de ødelegger krigsspillet». Sa selveste Churchill. Krigsmakten har lang fartstid i bruk av utdatert psykologi. «Hold ting for deg selv, ikke snakk om det, se uberørt ut, lat som, ta deg sammen». Illusjonsmakeri og fornektelse i serieproduksjon. Det har lenge vært en del av krigsstrategien, eksternt og internt. Krigsmakten har alltid foretrukket unge soldater, de bekymrer seg ikke så mye og holder seg unna overdoser av innsikt og refleksjon. Mang en veteran har brent inne med vonde følelser med metoder han har arvet fra krigskulturen.

Når man skal hjelpe mennesker som holder på å miste grepet om verden og seg selv, er det sentralt å gjennopprette virkelighetsforståelsen. Oppriktighet og ærlighet, fri for omskrivninger, er det som hjelper oss mennesker best. Når legen kaller oss inn for å se på resultatene fra de siste prøvene, vil vi høre det usladdet. Veteraner kommer hele livet til å tenke: «Hva var jeg var med på? Hva gjorde jeg som var bra, hva var dårlig? Hva var sant, hva var bedrag?» Tanker og spørsmål som er ytterst normale. Skal vi ikke hjelpe veteranene med disse normale funderingene?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ut fra plikt (verneplikt) eller sold (lønn) hentes soldaten ut fra det sivile samfunn, dit han skal tilbake etter «bruk». Friske soldater sendes etter oppdraget hjem med medalje og takk. Døde soldater hedres med vakre seremonier og guddommelige karakteristikker. Ivaretatt av et tungt prestekorps som minner oss om at gud er på vår side. Soldater som får ødelagt sin kropp eller sjel, men som likevel lever, har Forsvaret fortsatt et vanskelig forhold til. Man har ikke bare et ødelagt liv, man må kjempe for å bli hørt.

«Vi kjenner ikke til soldater med traumer». Noen hekter visserlig på «så langt». Stresslidelser har det med å debutere etter en tid. Sen debut, kalles senskader. Saken er at få vet hva vi holdt på med i Afghanistan. Veteranene spør.

Krig skaper minst tre tapende parter, ingen vinnere. Også i Afghanistan: Det største tapet lider sivilbefokningen. Den fattige sivilbefolkningen, kvinner og barn, og de rettighetsløse. Opposisjonspartene, ISAF og Taliban er hver for seg tapende parter. Den tredje taperen er sannheten. Allerede nå er vi i gang med usannheter, fordreining, pynting og selvfornøydhet. «Innsatsen har vært nyttig», «mye er bedret i Afghanistan», «Norge kan være stolt av innsatsen». Påstanden om at den militære intervensjonen i Afghanistan var der for å rulle ut røde løpere til hjelpeorganisasjonene, slik tidligere forsvarssjef Sverre Diesen gir uttrykk for i Dagbladet i går, er et typisk eksempel på pynting og etterpåklokskap.

Leiesoldaten har aldri vært aktuell i Norge. Forsvaret har bedt oss om å forsyne makten med normale soldater, menn og kvinner av stor, men normal variasjon. Normale soldater har normale sinn. Normale tanker og normale følelser. Soldatene skal etter krigen tilbake til det sivile samfunn. Skyldfølelse og skam er allmennmenneskelige følelser. Hva med skyldfølelsen over å ha lurt et helt folk? Vi fortalte afghanerne at vi skulle være der til demokratiet og freden var sikret. Til landet var renset for terrorister. Hva med skammen over å ha forlatt et helt folk i det uvisse? Trekker man den skibbrudne litt opp av havet, en liten stund, for å skape håp? For så å kaste ham ut igjen? Fordi vi fikk så dårlig tid?

Et normalt sinn kan ikke ta et annet menneskes liv uten å måtte bære uhyrligheten (føle skyld) resten av sitt liv. En talibaner er også et menneske, noen sin, en sønn, en bror, en onkel og kanskje en far. Tanker som har en tendens til å snike seg på når man med årene skjønner at livet er skjørt. Mange norske soldater har tatt liv i Afghanistan. En soldat spurte meg: «Hva gjør jeg med det, hvordan blir jeg kvitt tankene...?» Det finnes ingen kur for drap. Bilder fra lemlestelse, lukt fra fersk død og lyder fra mennesker i nød lar seg ikke vaske ut av sinnet. «Dere som var sammen om dette må holde sammen», er det fattige psykologiske «stalltipset» vi serverer. Påstander om at «take-outs» er «en del av krigen» og «ikke berører den profesjonelle soldat» kommer fra intensjonell mangel på psykologisk kunnskap.

«Vietnamsyndromet», som førte til etableringen av diagnosen PTSD (Post Traumatic Stress Disorder), omfatter belastningene med å komme hjem fra «feil» krig til et ignorant eller fordømmende hjemland. Når oppdraget i Afghanistan faller sammen har 8000 norske soldater vært på feil oppdrag i feil land til feil tid. Det finnes ingen psykologisk kur for dette heller. Som ekstra smerte kommer diskusjonen om «feilslått politikk» og «feil anvendte penger». Hva med de som har mistet sine? De som har mistet deler av sin funksjonsevne? Det vanskelig å forsone seg med å ha mistet en sønn eller datter i et oppdrag som faller sammen både i ideologi, utførelse og avslutning.

Smarte er vi ikke! Vi kunne startet med litt research. Da hadde vi funnet ut at ingen har vunnet over afghanerne siden Alexander den Store 300 år f.Kr., og at den afghanske «ånden», i alle fall et stykke oppe i hierarkiet, ikke er synlig interessert i våre begreper om rettferdighet, demokrati og folkerett. Landet har overlevd på splitt og hersk, korrupsjon, standhaftighet og mangel på frykt i århundrer. Spør sovjetrusserene, de kapitulerte ikke, de stakk etter 10 år. Etter først å ha vurdert å bruke atomvåpen. De kom frem til at heller ikke det ville nyttet. Som en talibaner skal ha sagt til en av våre soldater: «Dere har teknologien, men vi har tiden.» Men Norge rakk ikke undersøke saken før vi hoppet på Bush-toget til Al-Qaida.

Vi skal resolutt hegne om veteranene, utsendt av den norske stat. Ingen dro til Afghanistan for egen regning. I denne gruppen mennesker finnes noen av de fineste, modigste, klokeste og mest uegoistiske menneskene jeg har møtt. De har villet noe, brukt av sitt dyrebare liv i forsøket på å hjelpe andre, og bedre verden. Jeg er stolt av «mine» veteraner. Jeg er takknemlig for at Forsvaret trigget meg til å bli soldatenes mann, ikke systemets løpegutt. Men forsvarsmakten vil nok ikke lese boka «Såret Soldat», skrevet av veteran Per Jevne og meg, som omfatter et titalls levende kasuistikker som beskriver krigens raserte sinn.

En forsvarsmakt som er på kant med virkeligheten får nå anledning til å øve seg på veteranene fra Afghanistan. De er hjemme nå, og har begynt å spørre.

Følg oss på Twitter