Krigens nakne ansikt

Et kort møte med en amerikansk soldat i Kuwaits ørken har brent seg inn på netthinna mi.

KUWAIT (Dagbladet): Hun står lita og tynn foran meg. Ansiktshuden er uren med kviser som er blitt til store sår. Blikket er hardt med en slags påtatt likegyldighet. Hva i all verden gjør en jentunge som henne i den store amerikanske krigsmaskinen, som nå har fem digre militærleirer langs grensa til Irak? Den beige ørkenen har beige soldater og beige stridsvogner overalt. Enorme lastebiler dundrer gjennom sanden døgnet rundt med krigsmateriell til over 70000 soldater. Alle er klare til krig når som helst.

KANDI TEMPLE på 21 år tilhører militærpolitiet i US Army. Hun har to og et halvt års militær trening bak seg. Og hun har vært i de amerikanske troppene i Sør-Korea i ett år. Faktisk har 3. militærpolitibataljon som Kandi tilhører en tredjedel jenter. Mange er like små og tynne som Kandi, men alle er veltrente. Og alle har blant sine oppdrag å ta krigsfanger. Det betyr at de må befinne seg helt ute i frontlinja i ørkenkrigen. Dette er soldater på farlige oppdrag.

Hva sier familien hennes til at hun frivillig utsetter seg for fare? spør jeg kvinnelig bekymret. Ansiktet til Kandi blir iskaldt og munnen former seg til et hånlig flir. Familien min gir blaffen, sier hun hardt og forklarer meg litt mildere at familien hjemme i Ohio ikke er så mye å samle på. A bad family, som hun kaller det.

ENSOMHETEN lyser ut av jenta som ønsker å gi inntrykk av at også hun gir blaffen. Men noen sekunders interesse for hennes ve og vel, fra en vilt fremmed, har berørt henne. Jeg ser det i øynene hennes, og kjenner et stort vemod. Det er åpenbart at Kandi har funnet en familie i den amerikanske hæren. Der har hun fått venner. Og i Camp New York få mil fra Iraks grense omgås hun voksne mennesker med klare grenser og klar tale. Og klare oppdrag.

Når appellen holdes foran morgendagens trening, sitter Kandi midt i flokken. Kanskje er det tilfeldig, men kanskje ikke. Kandi ser iallfall ut som om hun føler seg viktig. Og at hun tilhører et fellesskap.

SITUASJONEN til unge Kandi er sikkert ikke enestående. Utstøtte, ensomme og forlatte mennesker i USA, som mange andre steder i verden, finner ofte fellesskapet de så sårt savner i det militære. De tilhører selvsagt ikke hærens flertall, men de finnes der. Uten sammenlikning for øvrig søkte også Timothy McVeigh seg til US Army på slutten av 80-tallet. Oklahomabomberen McVeigh, som ble henrettet i 2001, var en dekorert soldat etter Golfkrigen i 1991. Krigsopplevelsene satte sitt preg på ham. Både i forhold til å drepe mennesker, og i forhold til sivilbefolkningens lidelser. Massemorderen McVeigh følte nemlig sympati for enkeltindivider og fikk sjokk over den amerikanske hærens forakt for de samme enkeltindividene, ifølge en biografi om USAs hjemlige terrorist.

HVA SOM blir Kandi Temples skjebne, vet ingen.