Krigens ofre

BØ I TELEMARK (Dagbladet): Fotografiet av de to unge elskende som ble skutt på Vrbanjabrua i Sarajevo i 1993 rystet en hel verden. Teaterstykket om de to, kalt «Romeo og Julie i Sarajevo», verken ryster eller griper på samme måten. Likevel er samproduksjonen mellom Riksteatret og Det Norske Teatret blitt teater som tidvis taler direkte med sitt åpne, humanistiske budskap.

Det begynner i teatrets, illusjonens, håpets og drømmenes verden. Og det ender i den brutale virkelighetens: I første scene møter vi muslimske Admira (Ingunn Øyen) og serbiske Bosko (Bjørnar Teigen) idet de bæres inn i svarte kister under en teaterprøve som Romeo og Julie. I siste scene bæres de ut i de samme kistene som Admira og Bosko, våre dagers Romeo og Julie på det europeiske 90-tallet. De uskyldige ofrene for en konflikt mellom befolkningsgrupper og for en krig de ikke hadde noe med. Ofret på det etnisk-religiøse alter akkurat som Shakespeares unge par ble ofret på familiefeidens alter i det gamle Verona.

Krigshverdag

Den bosniske teatermannen og dramatikeren Jasenko Selimovic har gjort en fiks vri når han har tatt brokker av Shakespeares drama og lagt det til vår tid. Utgangspunktet var fotografiet som for alvor gjorde at verden fikk øynene opp for krigstragedien i Sarajevo. Selimovic lar Shakespeare bli en referanse og rød tråd gjennom hele stykket. Han pendler mellom Admira og Boskos prøver på en «Romeo og Julie»-oppsetning, samtidig som han forteller deres historie og viser deres hverdag under den nådeløse borgerkrigen.

Verdien i dette stykket, og i den fysiske, litt hektiske og realistiske spillestilen regissør Kalle Solgaard har lagt opp til, ligger ikke først og fremst i det teatrale og dramatiske.

Det skal ikke stikkes under en stol at «Romeo og Julie i Sarajevo» er en spinkel teatertekst som kunne vært bygd bedre opp. Scenen hvor Admira og Bosko skytes på flukt over brua, kommer for eksempel litt over halvveis i stykket. Det som da gjenstår, er hvordan de to skal begraves. Og i skildringen av dette blir forfatteren mer krigshistoriker enn dramatiker.

Overspill

Oppsetningen og stykket har sin verdi først og fremst som et humanistisk anliggende. Det er med sin menneskelighet av kamp, håp og masse svart humor i en trøstesløs krigshverdag at den formidler noe til oss. Ikke bare om en avsluttet krig, men også om enkeltskjebner, hvorav perspektivet strekkes til et bakteppe for oss i dag: Mange av dem lykkes i flukten over brua og lever med sine historier blant oss.

Det er scener i Gunnar Ekmanns bunkersscenografi som er forferdelig overspilte og utmattende, som skildringen av to serbiske soldater i deres telefonkimende hovedkvarter. Men i flere glimt, mens bomber og granater faller og lyset fra en rolig gatelykt bare er en fjern drøm, griper Ingunn Øyen som den livskåte Admira og Bjørnar Teigen som den samvittighetsfulle Bosko fatt og får formidlet en ungdommelig og håpefull lengsel. Med flere slike scener kunne dette kanskje blitt vår tids «Anne Franks dagbok».

Hans Rossiné