Krigens tilstand

Effektfull journalistikk fra en uoversiktlig krig.

BOK: Høsten 1975 forlot de aller fleste som kunne Angolas hovedstad Luanda. Den portugisiske kolonimakten var etter mange århundrers kontroll i ferd med å trekke seg ut av det afrikanske landet, og flere lokale grupperinger – med støtte fra hver sine sider i den kalde krigen – kjempet om makten i en uoversiktlig borger- og geriljakrig.

Hotel Tivoli

I denne tilspissede situasjonen var polske Ryszard Kapuscinski (1932–2007), som da han døde i fjor ble regnet som verdens mest berømte krigskorrespondent, en av de ytterst få som valgte å bli.

Fra sitt rom på Hotel Tivoli i Luanda, rapporterte han i tre måneder hjem til Polen om en krig der ingen riktig visste hvor frontene gikk, enhver kontrollpost kunne føre til døden og ingen ante hva som ville skje i morgen. Året etter utga han den intense teksten «Atter ein dag» om erfaringene han gjorde under den angolanske krigen.

Nå sender Aschehougs stilsikre reiseserie Spor den lille boka ut i norsk pocket med et opplysende forord av Helge Rønning – den politiske situasjonen i Angola har i årevis vært så komplisert at hans innføring føles nødvendig.

Hundenes by

Angola-boka er den sjette Kapuscinski-tittelen som kommer ut på norsk. Geografien gjør det mest nærliggende å sammenlikne utgivelsen med den ruvende Afrika-boka «Ibenholt». Jeg holder nok både den, «Reiser med Herodot» og Haile Selassie-skildringen «Keisaren» høyere, men «Atter ein dag» er likevel krigsreportasje av en kvalitet få gjør Kapuscinski etter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bare i liten grad skildrer polakken konkrete krigshandlinger. Han konsentrerer seg om krigens spor og konsekvenser – «… alle byane i Angola likna på den tida dei spøkelsesaktige, falleferdige kulissane til ein Hollywood-film når opptaka for lengst er over …» – og den følelsesmessige tilstanden krigen skaper, både i han selv og verden rundt ham: De vanlige menneskene Kapuscinski skildrer, lever i konstant frykt og forvirring. Ikke bare frykter de våpnene – i Angola-konflikten er også naturen en konstant nærværende fiende. «… ei vill og uorganisert verd», sier en offiser til Kapuscinski om det digre landet sitt. Særlig effektfull er beskrivelsen av flukten fra Luanda og portrettet Kapuscinski tegner av en storby der politi, brannfolk og søppelkjørere alle har forsvunnet – «men hundane heldt enno liv i seg».

Boka er også en fortelling om det ensomme livet som Øst-Europas eneste Angola-korrespondent, og om hvordan reportere opptrer i konfliktsoner. Kapuscinski reflekterer over hvordan «… det ikkje let seg gjere å formidle biletet av ein krig. Korkje med penn eller stemme eller kamera. Krigen er ein røyndom berre for dei som er fanga i hans blodige, avskyelege, skitne indre».

Dagbok

Dramatikken øker når fiendestyrkene nærmer seg Luanda fra både sør og nord, og Kapuscinski går over til å rapportere fra den stengte, kaotiske byen i en slags dagboksform som understreker den kommende katastrofen. Uten humor er boka likevel ikke: Mens Luandas gjenværende innbyggere venter på å bli angrepet, strømmer folk til de kontinuerlige visningene av den berømte pornofilmen «Emmanuelle» på en panoramisk friluftskino.