Internasjonal politikk:

Kriger skal komme

Faren for nye kriger er ikke lenger teoretisk. Våpenkappløpet er i gang. Konfliktene vokser og de er ute av kontroll, skriver John O. Egeland

Tegning: Finn Graff.
Tegning: Finn Graff.Vis mer
Kommentar

Etterkrigstida er over. De politiske instrumentene den skapte, er i ferd med å gå i stykker. En liberal verdensorden preget av internasjonale avtaler og organisasjoner, hamres av nye stormaktskonflikter og kamp om politisk hegemoni mellom USA, Kina og Russland.

Vi står ved et vendepunkt der det gamle er døende, men en ny verdensorden ikke er født. Historien viser at slike mellomperioder er eksplosive, særlig når de faller sammen med sterk utvikling av teknologi og produktivkrefter. Tida før 1. verdenskrig er et eksempel på det.

Verden beveger seg mot det Russlands tidligere utenriksminister Igor Ivanov har advart mot: En perfekt storm. Det er en situasjon der flere kriser oppstår samtidig og sprenger de instrumentene vi har for fredsbevaring og konfliktløsning.

En slik storm kan utløses av flere typer konflikter: Et cyberangrep fra en stormakt mot en annen som kommer ut av kontroll, en ny krig i Midtøsten, en situasjon der handelskrigen mellom USA og Kina utvikler seg til internasjonal økonomisk kollaps eller stater som går i oppløsning og overtas av terrorister og kriminelle. Scenariene er mange og uten noen form form for fasit.

Det som derimot er sikkert, er svekkelsen av de instrumentene og alliansene som skal hindre at stormen bryter løs. Her er noen eksempler:

  • Handelskrigen mellom USA og Kina er også en kamp om hvem som skal ha politisk hegemoni.
  • Den økende politiske kløften mellom USA og Europa. Det er større motsetninger i NATO og svekkelse av felles ansvar.
  • Uroen som svekker EU, populisme og Brexit.
  • Avtalene om atomvåpen er i sterk fare, et nytt rustningskappløp er i gang.
  • Svekkelse av internasjonale handelsavtaler.
  • Konfliktene mellom Russland og flere naboland.
  • Svake internasjonale klimaavtaler og økende migrasjon.
  • Cyberdomenet er uregulert og brukes stadig oftere som aggressivt politisk virkemiddel.
  • Krigene i Syria og Jemen er ikke avsluttet og det er grobunn for flere skarpe konfrontasjoner i Midtøsten.

Parallelt med dette er vi på vei inn i det som kalles den fjerde industrielle revolusjonen der bruken av kunstig intelligens vil gi rystelser i arbeidslivet og påvirke kultur og livsformer.

Som striden om det kinesiske selskapet Huawei har vist, er teknologi også et område som raskt politiseres og utløser konflikt.

En annen faktor er svekkelsene av den vestlige verdens kjerneverdier. USA har ikke bare trukket seg tilbake som en tydelig leder av en stor allianse av stater, men også som forsvarer av liberale verdier. Det er en direkte konsekvens av at president Trump er en skarp motstander av alt som smaker av liberalitet og internasjonalisme. Han har samme politiske DNA som de fremstormende høyrepopulistene i Europa.

Legg så til at Putin fyrer opp den autoritære russiske nasjonalismen i takt med at landets økonomi slukner, og det blir tydelig at den illiberale sfæren øker. Kina, som ledes av verdens første kapitalistiske kommunistparti, har aldri flørtet med demokrati og rettsstat.

Tvert imot gjør kinesiske talsmenn og medier det klart at de anser Vestens demokrati for en styreform på vei ut av historien. Som den partieide avisen Global Times uttrykte det: «…noen sentrale deler av det vestlige verdisystemet kollapser. Demokratiet, som har vært utforsket og praktisert i vestlige samfunn i hundrevis av år, viser nå tegn på magesår.»

Hva med Norge i en stadig mer usikker og farlig verden? På ett punkt er historien glassklar: Når stormaktene kommer i åpen konflikt blir småstatene lett ofre. Et land som Norge er helt avhengig av en forutsigelig, internasjonal rettsorden. Vi er et folk på bare fem millioner, men med et stort landområde og et mange ganger større havområde med enorme ressurser. Ta vekk havretten, EØS og handelsavtalene, og Norge blir nokså pjuskete.

Vi står også overfor viktige valg i forsvars- og sikkerhetspolitikken, noe som bl.a. gjenspeiles i en fersk rapport fra Forsvarets forskningsinstitutt. Dagens forsvarsplan mangler 100 milliarder kroner for å kunne realiseres.

Veien videre vil enten føre oss enda nærmere USA, eller vi kan velge å satse mer på et sterkere (og dyrere) nasjonalt forsvarskonsept. Begge alternativer forutsetter videreføring av vårt NATO-medlemskap, men det nasjonale legger større vekt på våre egne forsvarskapasiteter. På vei inn i uværet er alliansen nødvendig, men den kan aldri erstatte vårt eget ansvar for sikkerhet og selvstendighet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.