Krigerdatteren

Utdrag fra RåTekst - overlevelsesbok

Nazneen Khan (30) er kulturjournalist i NRK og har også jobbet som programleder. Nazneen har vokst opp bl.a. i London og Flekkefjord. Hun studerer for tiden ved London School of Economics.

Krigerdatteren

«Jammen ett eller annet sted må det jo komme fra!»

-Jeg kikket undersøkende på mamma, det var en av disse sløve søndagene og disse dyrebare øyeblikkene når jeg og mamma pleier å ligge i dobbeltsengen til foreldrene mine og skravle og le. Synge falskt sammen. Erte hverandre.

«Din farmor er legendarisk kjent for å være en kompromissløs kvinne, og hun går jo under betegnelsen løvinnen. Alle har respekt for henne,» svarte min mor. «Ja. Det er sant, pappa har fortalt meg mye om det,» sa jeg ettertenksomt. «Men noen rebell vil jeg vel ikke kalle henne,» la mamma til. «Bare veldig sterk og når hun bestemmer seg for noe, gjør hun det, uansett pris. Men du er også lik min mamma.» Mamma ble blank i øynene. Og det knyttet seg i magen min. Mine søte bestemødre. Søstre. Kjærlige, men med bitende rå humor. Nå var mormor borte. Jeg husker hennes myke blikk og sprudlende latter, hennes kremfarvede shalwar kameez der hun satt på en seng under det store mangotreet i bakhagen, den myke brune huden hennes og duften fra dubataen som dekket det lange, sølvfargede håret. Mild med en anelse teroseduft, fra en turkis og rød talkumboks. Farmor: myndig. Mild. Med store, tunge gullringer i ørene som gjennom 70 år hadde fått øreflippene til å henge.

«Så det er på en måte fra farmor jeg har fått mine rebelske trekk, da,» prøvde jeg. Mamma bare lo, og sukket, «you're just a pain in the ass»:

MED PUNKESLAGORD PÅ SKINNRANSELEN

Helt siden jeg var liten, har jeg aldri gjort det jeg skulle. Ikke var jeg høflig nok. Ikke lystret jeg foreldrene mine, og allerede i en alder av fem år snek jeg meg ut av huset vårt i England for å leke med nabojentene mens foreldrene mine sov. Jeg kom bevisst hjem etter avtalt tid, og jeg spiste opp alle de gode norske julekakene mens vi var på besøk hos familievenner - til min mors store forlegenhet. (#&171;Ja takk! Ja takk! Ja takk!») Men det var på ungdomsskolen i Flekkefjord problemene virkelig startet. For det er ikke lett å være 13 år, delvis oppvokst i England, med en muslimsk bakgrunn, der tradisjonen er at jenter skal være tekkelige og hjemmekjære. Ikke ha masse guttekompiser som bruker sort eyeliner, tuperer håret og har lebestift klint utover leppene, som mine guttevenner etter hvert hadde. Det er ikke lett når du føler at du ikke hører hjemme blant norske ungdommer på det blide sørland, og ikke klarer å forholde deg til de få asiatiske jenter du kjenner, men av en eller annen besynderlig grunn heller vil være sammen med de kule punkerne med grønt og lilla hår du ser på TV som okkuperer hus i Oslo og London.

Det er komplisert når du står der uten røtter. Hvor skal man se for inspirasjon og rettledning? Hva er normen? Hva har kvinnene gjort før deg? For skjebnen vil ha det til at jeg egentlig ikke har noe sted som er mitt. Ingen gård eller bygd. Min slekt stammer fra den afghanske krigerslekten Patharnerne, hvis rykte skremmer vettet av folk som har kjennskap til stammene i østen. Spør en gammel engelsk offiser, og han vil kunne fortelle den ene skrekkhistorien etter den andre. Mine besteforeldre flyttet som unge fra Afghanistan til India og reiste videre til Nairobi, Kenya. Dermed var slekten røsket opp med sine røtter. For alltid. Og jeg sitter her i Oslo, bestandig undrende over hvem i huleste jeg egentlig er. Hvor alle mine personlighetstrekk kommer fra. Hvordan mine besteforeldre egentlig var. Hvor denne trangen til å opposisjonere kommer fra. Som har gjort livet mitt til en rastløs vandring på jakt etter en slags trygghet. Bare allah vet hvilke genber som sprelte den søndagen i åttende klasse da jeg brukte hele formiddagen til å tegne en knyttneve, symbolet til «punkebevegelsen» UNGMOB over hele veggen på jenterommet mitt i Flekkefjord. «Mamma, mamma - se hva Nazneen har gjort» - min lillesøster på 7 år løp opp til foreldrene mine. Og de kom ned for å inspisere. «Få det ned med en gang!» beordret min far. Resten av den dagen ble jeg brukt til å viske ned den flotte knytteneven som jeg så fint hadde skissert opp med blyant (jeg ble dessverre stoppet før jeg fikk tegnet den med sort tusj). Knytteneven endte i stedet opp på min skinnransel. Sammen med et ti-talls punkslagord og gud-vet-hvor-mange navn på punkeband. Jentene i klassen min syntes bare jeg var rar. Og når jeg attpåtil alltid måtte være hjemme i åttetiden om kvelden, ble jeg bare enda merkeligere. Som en naturlig konsekvens av punkefascinasjonen våknet jeg politisk. I stedet for å akseptere min rolle som muslimsk, borgerlig legedatter ble jeg fascinert av venstresiden. Og da snakker vi langt ut på venstresiden. Var det et opprør noe sted, støttet jeg opprørerne, og hver gang Røde Arme Fraksjon, De Røde Brigader, eller husokkupasjoner ble nevnt, var jeg tent. NRKs fjernsynsteater «Du har ikke en sjans, ta'n» der okkupasjonen av skippergata i Oslo ble dramatisert og Karin Julsruds dokumentarbok «Forbudt Ungdom» ble fortært begjærlig. Jeg identifiserte meg med disse outsiderne og punkerne i Oslo, Trondheim og Tromsø. De var mine helter, ikke Ten Sing-ungdommen i Flekkefjord.

Foreldrene mine prøvde samtidig å bevisstgjøre meg om min muslimske bakgrunn, og i løpet av ten-årene lærte jeg, som det sømmet seg, at muslimske jenter ikke drikker. Det hadde jeg ikke noe trøbbel med. Det fantes jo punkere som ikke drakk og ikke rørte dop. Anarkistpunkerne CRASS for eksempel. Derfor adopterte jeg raskt den punkeretningen som var mest militant på alle felt: militant anti-rus ideologi. Ikke et øyeblikk slo det meg at punkopprøret jeg var i ferd med å identifisere meg med var i utakt med den kulturelle bakgrunnen min.

«HAR DU SETT ET SPØKELSE?»


I løpet av 17-årsalderen var min identitet som punker for alltid etablert. OK-jeg hadde ikke hanekam, eller grønt hår, for så rebelsk turde jeg aldri være. Når man vokser opp i en borgerlig, kristen småby skal det lite til for å vekke oppsikt. Jeg ble dekadent goth-punker med kort, tjafsete hår, masse sort eyeliner, knallsterk øyenskygge, flagrende sort og lille klær og nettinghansker. «Jeg må si at Nazneen ser ut som en punker,» kommenterte min kusine Nazli i London. «Men det er jo mote» forsvarte mamma. Nazli kikket tvilende på både mamma og meg. «Har du sett et spøkelse?» undret min fetter Faisal da vi var i bryllupet til min fetter på Hotel Sheraton i Knightsbridge i London. Vi var omringet av velkledd London-sosietet. Min fatter Jhangir hadde giftet seg med datteren til den pakistanske ambassadøren i London. Luggen min sto rett til værs, eyelineren likeså. At jeg kom fra en velstående slekt bosatt i London og New York kjølnet ikke akkurat opprørstrangen. Jeg ville vise alle at jeg ikke var «streit» og glante stygt på alle de feminine pakistanske jentene med langt, svart hår i skimrende tradisjonelle drakter. De stirret bare rart tilbake på meg med punkehåret. Det var jeg som hadde skjønt det. Ikke de. Det fikk heller være at jeg følte meg totalt utenfor. Jeg hadde fått meg min egen lille familie. I løpet av gymnaset hadde jeg, via uttallige uavhengige kassettselskaper, etablert kontakt med Oslos alternative musikkscene. Jeg hadde fått nære brevvenner som okkuperte hus og laget rar musikk. Det var de som betydde noe. Til min fars frustrasjon var postkassen hjemme alltid full av anarkist-magasiner fra Sverige, England og Danmark. Jeg brevvekslet ivrig med anarkister i Oslo og lærte om Emma Goldman, Mihael Bakunin og Peter Kroponin. Og jeg skrev artikler og plateanmeldelser i fanzinen Absolute Musique. Lite visste jeg at det skulle bli opptakten til min nåværende karriere. Foreldrene mine prøvde hele tiden å minne meg på at jeg ikke var europeisk, at jeg hadde en annen kulturarv, en annen religion som ikke ga rom for den slags aktiviteter. Men hørte jeg på dem?

DØREN TIL FREMTIDEN

Da jeg flyttet til Bergen for å studere, var det en ting som sto i hodet på meg, og det var å få kjæreste. Alle andre hadde det jo. Hvorfor skulle jeg være annerledes? Glem det faktum at muslimske jenter ikke skal ha kjærester. Som om jeg brydde meg om det!? Etter et urolig år på universitetet traff jeg min store kjærlighet. Med mørke krøller og tindrende blå øyne. Ivrig kastet jeg meg ut i et forhold som varte i over fire år. Ikke ett jævlig sekund tenkte jeg på at forholdet ville ha konsekvenser for resten av livet mitt. Jeg vet ikke om det var jeg som var dum, overfladisk eller kortsynt. Men i min iver over å ha det jeg innbilte meg var det gjeveste på jord: en kjæreste - ga jeg blaffen i alle tradisjoner, viste finger'n til tusen år av konvensjoner og smelte igjen døren til fremtiden min. For det er det som skjer når man en dag ikke lenger er en «anstendig muslimsk kvinne» Bånd brutt. For alltid. Uerstattelig. Utilgivelig.

Bortsett fra foreldrene mine hadde jeg ingen andre som fungerte som veiledere. Mine heltinner var vestlige kvinner. Feminister som gjorde det de ønsket. Også i forhold til menn. Ingen lærte meg om sterke muslimske kvinner som levde innenfor rammene. At det var mulig og et alternativ. Jeg ville bare være fri, men den idiotiske friheten jeg valgte stengte meg i stedet inne - vekk fra hele min kultur. Feminist eller ei, slik er kjørereglene når man er muslimsk jente. Men mitt unge hode tenkte ikke så mye på det, for jeg min naive sjel, jeg skulle jo gifte meg med ham. Fire og et halvt år senere var forholdet over. Fire år med lidenskap og kaos. Kaos fordi jeg var klar over at jeg ikke skulle ha kjæreste, og det tok lang, lang tid før jeg klarte å fortelle det til foreldrene mine. Da jeg endelig fikk vite det, var de skeptiske. Men liberale nok til å late som om de aksepterte situasjonen. Fire år passerte der jeg på et underlig vis prøvde å balansere mellom det å være en skikkelig muslimsk jente og ha et normalt kjæresteforhold. Jeg skulle tilfredsstille min norske virkelighet, en omgangskrets som betraktet begrepet moral som totalt antikvarisk. Og jeg hadde en muslimsk familie som anså det å ha en kjæreste som heller tvilsomt. Jeg ble forvirret. Usikker. Deprimert.

PÅ FEIL SPOR

Gradvis økte bevisstheten hos meg - følelsen av å være på feil spor ble forsterket, og jeg følte meg ikke helt vel lenger som rebelsk rockedame (rebelsk og rebelsk - ikke drakk jeg, ikke rørte jeg dop og jeg hadde en kjæreste). Det ble ikke noe lettere da jeg flyttet til Oslo. Der måtte jeg forholde meg til både en grunnleggende tradisjonell asiatisk befolkning og mine rockevenner. Omtrent på den tiden begynte oppslagene å dukke opp i tabloidene om pakistanske jenter som ble kastet ut hjemmefra fordi de var sammen med norske gutter, eller fordi de gikk i skjørt. Skrekkhistorier om barnevernet og tvangsekteskap. Debattinnlegg om hvor kvinneundertrykkende Islam vare. I min egen søken og frustrasjon fant jeg fram til boken «Women In Islam» av Fatima Merinissi og romanene til egyptiske Nawal Al'Sadawi. Sadawi satte søkelyset på mannssjåvinismen blant muslimske prester, som i like stor grad er et problem hos kristne prester. Jeg leste om Khadijah, profeten Mohammeds første kone, som var langt eldre enn ham (se det, unge menn og eldre kvinner er ikke bare en trend i 90-årene!) og ikke minst om Aisha, hans andre kone, som var krigfører. Sterke kvinner. Ikke undertrykket. Og jeg leste at kvinnen hadde stor frihet under islam. Dess mere jeg undersøkte Islam (i feministisk perspektiv, selvsagt,) dess mer ignorante fant jeg oppslagene. Jeg ble (og er fremdeles) overbevist om at foreldre som ikke tok hensyn til døtrenes ønsker og tvang dem inn i ekteskap, ble motivert av helt andre årsaker enn Islam. Så jeg klarte ikke å forholde meg til mediebråket i Norge. Skandaleoppslagene provoserte meg.

«FINN EN MANN TIL MEG!»


Min jakt etter kvinnelige muslimske forbilder førte til at mens jeg var sammen med min norske kjæreste, fikk jeg det for meg at jeg måtte gifte meg med en muslimsk mann. London-oppholdene hos slekten min begynte å gjøre mer og mer inntrykk på meg. Særlig besøkene hos den ene onkelen og tanten min, som omgikkes mer tradisjonelle venner. Det flimret asiatiske filmer på TV'en mens frodige kvinner ikledd luftige okragrønne og tyggegummifargede shalwar kameez'er slengte ut saftige morsomheter på urdu. Det var klirrende armbånd i gull, gullbroderte sandaler, en evig duft av frisk koriander i kjøkkenet - alt dette ga meg en trygghet jeg aldri fant i Norge. I sentimentale øyeblikk ville jeg være en sånn kvinne. Vraltende og stor. Med mange skrikende unger. Og dubattaen slengt nonchalant over hodet. Men min mor har aldri vist seg sånn. Hun som er selve inkarnasjonen av eleganse med høye hæler og snertne drakter. Jeg fikk bare for meg at det var veien til lykken. Å ty til ekstremitetene. Akkurat som afro-amerikanere som over natten kler seg i afrikanske klær, omtaler hverandre som «brothers» og vil tilbake til Afrika. Jeg ville også tilbake til mine imaginære røtter, gå i moskeen hver fredag - ja til og med bære slør vurderte jeg. Og jeg slo opp med kjæresten ens ærend fore å finne en mann med lik bakgrunn som meg. Jeg gikk til og med så langt at jeg ba foreldrene mine om å finne en mann til meg. «Jeg vil ha en mann som forstår, en mann som jeg ikke trenger å forklare grunnleggende dilemmaer. Jeg vil han en mann som er like moderne som meg, men i kontakt med sin kultur,» forklarte jeg foreldrene mine.

Arrangert ekteskap! Feministen rett inn i tradisjonens favntak. Slik kan det gå når man prøver å skape seg en identitet. Når man er oppdratt av foreldre som på alle måter er moderne og liberale i forhold til Islam, og ikke minst blir ufrivillig påvirket av en datter som gjør det hun vil. Men skjebnen har også frarøvet foreldrene mine sine fundamentale byggestener. Ikke var de født i vårt opprinnelige hjemland, og ærgjerrige foreldre gjorde at moderniseringen smuldret tradisjonene i vår familie. Tryggheten forsvant. Og det er sannsynligvis denne tryggheten pakistanske jenter tar imot med åpne armer når foreldrene deres finner en passende ektemann. Det er ikke undertrykking eller farvel til romantiske drømmer. Det er et helt grunnleggende behov som sikres. Men det kan være vanskelig å forstå for en som er født, oppvokst, gift og vil dø i samme land.

MIN LIVSOPPGAVE

Min egen skjebne var lunefull og i stedet for å holde meg til mine nye idealer om å bli mer muslimsk, møtte jeg en norsk gutt som fikk meg til å bryte den siste barrieren og virkelig sette på styr alt jeg trodde på. Glem Islam! Glem trygghet! Glem dine kulturelle forpliktelser! Samboerskapet endte. Vi giftet oss ikke. Jeg kan ikke løpe til min mor i dag og si: «Finn en mann til meg!» Alle de dørene er låst. Det valget tok jeg for ti år siden. Jeg står alene nå. Jeg kan ikke, uansett hva jeg gjør, bli en «anstendig muslimsk jente» igjen. Det er tungt å erkjenne det og det er vanskelig å bo i et land som egentlig ikke forstår konsekvensene enkelte valg får. Hvor alvorlige de er. Jeg befinner meg i en situasjon der jeg har bygd opp en kulturell trygghet på mine egne premisser, og det er en priviligert situasjon. Jeg har valgt å beholde min islamske barnetro, selv om mange kan hevde at jeg gjør lite for å markere, eller etterleve de islamske levereglene. Å forkaste islam ville for meg være som å skjære over de skjøre identitetsbåndene jeg har. Jeg er fremdeles tiltrukket av Islam etter år i religionslandflyktighet. Jeg beundrer muslimske kvinner som går med slør og som tør å stå imot Vestens tilsynelatende mangel på moral. Men jeg beundrer også de mange kvinnene som nekter å leve livet etter tradisjoner som hindrer dem i å utvikle seg. I mangel av andre forbilder, omfavnet jeg den vestlige feminismen og det har kostet meg dyrt. I dag kan jeg se det. Og angre. Jeg skulle ønske at jeg trengte å kjempe mindre. Det er slitsomt å hele tiden være i opprør. Kanskje det er hundrevis av år med kvinnekamp som er lagret i genene mine.

Jeg må akseptere at skjebnen har gitt meg oppgaven å være en moderne, muslimsk kvinne på jakt etter en balansegang mellom vestens feministidealer og den familiebaserte muslimske levevei. Jeg liker å tro at det er min livsoppgave. Noen lever enkle liv, har enkle valg. Andre må slite, være opprørere. Men min trøst er at det er gjennom opprør fremskritt blir skapt.

Les også intervju med Khan: Ba foreldrene finne ektemann.