ØNSKER FRED: Israelske soldater på vei tilbake fra Gaza etter et oppdrag 18. januar 2009. Mange av soldatene ønsker en slutt på okkupasjonen av de palestinske områdene, skriver kronikkforfatteren. Foto: SCANPIX
ØNSKER FRED: Israelske soldater på vei tilbake fra Gaza etter et oppdrag 18. januar 2009. Mange av soldatene ønsker en slutt på okkupasjonen av de palestinske områdene, skriver kronikkforfatteren. Foto: SCANPIXVis mer

Krigere for fred?

Israelske soldater har et mer nyansert syn på Palestina-konflikten enn regjeringen de representerer.

ISRAEL framstilles ofte som en homogen mastodont av en stat, med klare strategier for hvordan okkupasjonen kan befestes. Valget av Netanyahus regjering framholdes som bevis på at israelerne ideologisk har føket til høyre.

At befolkningen har stemt inn Israels mest høyrevridde regjering forstås som uttrykk for at staten, og deri den stemmegivende befolkningen, verken ønsker fred eller slutt på okkupasjonen.

Jeg skal ikke gå inn i debatten om israelske myndigheters politikk. Den har blitt, og vil bli også i 2011, kommentert ettertrykkelig.

Men funnene i mitt nylig avsluttede doktorgradsarbeid indikerer at israelske soldaters holdninger bryter med Netanyahu-regjeringen, og viser at vi med fordel kan stille spørsmål om hvorvidt det å stemme inn et høyreparti i israelsk sammenheng nødvendigvis innebærer en ideologisk høyredreining og dermed et manglende ønske om fred.

I ARBEIDET med doktoravhandlingen fulgte jeg en gruppe på 34 infanterisoldater gjennom deres fireårige verneplikt i de israelske forsvarsstyrkene (IDF) (ja, verneplikten for menn i IDF er i utgangspunktet er 36 måneder, men enkelte enheter avtjener lenger, andre kortere).

Disse guttene var i starten på sin verneplikt under Libanon-krigen i 2006, og de hadde sitt siste militære engasjement i forbindelse med Israels invasjon av Gaza 2008—09. Imellom disse krigene opererte de på Vestbredden, og avtjente verneplikten på kontrollposter og i ulike operasjoner i palestinske byer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Disse guttene er altså blant dem som utfører Israels kriger. De er del av gruppen som i praksis bidrar til å opprettholde okkupasjonen. Spørsmålene blir naturligvis: Har de også beveget seg til høyre? Støtter de sine lederes politiske linje?

TRE TING var slående i intervjuene med soldatene. For det første, at de nyanserte bildet av de okkuperte områdene betraktelig, og argumenterte for at det er få steder israelere kan kreve tilgang til, ettersom de anser størsteparten for å være rettmessig palestinsk. For det andre, at de i det store og hele ønsket å fjerne bosettingene. For det tredje, at Jerusalem kan deles.

Dette bryter grunnleggende med den linjen israelske myndigheter forfekter. Netanyahu-regjeringens steile holdning i disse spørsmålene har bidratt til at en forsoning med palestinerne nå virker svært langt unna.

Derfor er det påtakelig at en gruppe israelske infanterisoldater står for en radikalt annen linje.

SOLDATENE er ikke alene. Flere nyere forskningsprosjekter har vist at selv om motivasjonen til å avtjene verneplikten i IDF forblir ekstraordinært høy (omtrent 80 prosent uttrykker ønske om å avtjene verneplikten), utviser stadig flere en synkende motivasjon til å bruke verneplikten til å opprettholde okkupasjonen. Stadig færre soldater er villige til å sette sin liv på spill for bosetternes kontroversielle aktiviteter.

Sentralt i mine intervjuer var spørsmålet om hva soldatene mente de kjempet for, og hvordan de oppfattet legitimiteten av sine handlinger. Man skulle anta at Israels militære spydspiss støttet politikken de representerer.

Ettersom de entydig faktisk føk til høyre i løpet av verneplikten, er en slik konklusjon nærliggende. Mens de alle kommer fra et tradisjonelt venstresidesjikt i Israel (kibbutzbevegelsen), kunne nær sagt alle mine intervjuobjekter fortelle at de ved siste valg stemte på Likud eller Libermans parti Israel Beiteinu.

Noen stemte også på Kadima, som nå ironisk sett ofte portretteres som et moderat venstresideparti. Det må kanskje tolkes i lys av mangel på israelske alternativer, snarere enn at Kadima representerer det vi her hjemme assosierer med venstresiden.

SPØRSMÅLET blir hvorfor de stemmer på disse partiene. Her var svaret entydig: For å oppnå fred, ikke på grunn av ideologi. Snarere pekte soldatene på venstresidens manglende resultater, og viste til at det gjennom Israels historie er høyresiden som har dratt fredsavtaler i land. Eksemplene soldatene trekker fram er blant annet Menachem Begins fredsavtale med Egypt i 1979 og Ariel Sharons unilaterale tilbaketrekking fra Gaza i 2005.

Mens det er liten tvil om at Israels tilbaketrekking ikke var total, brøt den samtidig en avgjørende barriere: Sharon fjernet bosetterne.

Dagens soldater bruker en betydelig del av sin verneplikt til å ivareta sikkerheten til Vestbreddens bosettere, og opplever mange av bosettingenes problematiske sider på kroppen. Soldatene fortalte både om det de forsto som bosetternes forkastelige menneskesyn og om de konsekvensene bosettingene påfører palestinerne. «Vi burde ikke være der, gi det til palestinerne», var en vanlig kommentar.

Dette bryter radikalt med det bildet som tegnes av israelerne gjennom Netanyahus regjering.

EN INNVENDING er at man ikke skal skyve under en stol at israelerne har stemt inn Netanyahus regjering. En annen innvending er at dersom soldatene ikke ønsker å bidra til okkupasjonen, burde de heller ikke bidra til å opprettholde den.

Man kan også innvende at det er et økende problem at Israels unge befolkning i stadig sterkere grad slutter å bry seg med konflikten. Men dette kan man snu på hodet. Når de unge slutter å bry seg om okkupasjonen, slutter de også å være villige til å betale prisen for den.

Høyre-venstre-aksen i Israel er ikke kompatibel med vår høyre-venstre-akse. En homogeniserende framstilling av det heterogene Israel, bidrar til en forenkling som tilslører snarere enn fremmer innsikt i israelsk politikk. Derfor er Netanyahu for mine intervjuobjekter en stor skuffelse, som bryter sine valgløfter ved ikke å skape fred.

VI KAN bedømme Israels soldater normativt ut ifra hva de burde eller kunne gjøre eller ikke gjøre. Men det kan være fruktbart å se nærmere på hva de faktisk legger i sin stemmegivning. Ingen samfunn er homogene størrelser, der innbyggerne til enhver tid støtter sin regjering. Det burde derfor ikke komme som noen overraskelse at også Israels regjering kan oppleve sviktende oppslutning fra sine velgere.

Dersom Israels vernepliktige soldater ikke ønsker okkupasjon, er det noe å legge merke til. Mitt doktorgradsarbeid indikerer at det er mer slingringsmonn i den yngre befolkningen for at Israel kan gjøre langt mer betydelige innrømmelser enn det Israels regjering hevder.

Denne nyanseringen av hva israelerne står for, kan være nyttig å ta med seg videre i en fastlås situasjon.