MODERNE TRAGEDIE: Mike Tyson er boksingens siste ikoniske mester. Utenfor ringen er historien om Mike Tyson en moderne tragedie, skriver Cathrine Sandnes i lørdagskommentaren. Illustrasjon: Flu Hartberg
MODERNE TRAGEDIE: Mike Tyson er boksingens siste ikoniske mester. Utenfor ringen er historien om Mike Tyson en moderne tragedie, skriver Cathrine Sandnes i lørdagskommentaren. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Krigerhjerte

For de av oss som skulle ha sett Mike Tyson i kveld: Dette er historien vi gikk glipp av.

Meninger

«Mike, er du REDD for HVITE menn?» Cus d’Amato skriker spørsmålet inn i ansiktet til 14-åringen som står foran ham. Den unge gutten har fysikk som en voksen mann. Han har hjertet og viljen som skal til for å kunne bli verdens neste store bokser. Han har et talent som overgår alle andre unge gutter den meritterte treneren noen sinne har sett, inkludert Floyd Patterson. Den gutten som står foran Cus d’Amato ved inngangen av 80-tallet har alt som skal til for å bli noe enestående. Dette er den neste store mesteren. Men det er ikke nok. Han skal også bli den yngste mesteren gjennom tidene. Men det er heller ikke nok for den aldrende treneren som vet at dette, dette rå talentet som står foran ham, det er hans aller siste sjanse - det er hans nådegave helt på tampen av livet: Den tenåringen som står foran ham skal bli mer enn en ubestridt mester. Han skal bli en gud. En krigsgud. Men først må han lære seg å slå hvite menn.

Dette forteller Mike Tyson i «Undisputed Truth», forestillingen han skulle ha holdt i Oslo i kveld. Noen av oss satt klar, klokka 08.59, den dagen billettene ble lagt ut for salg, og sikret seg billetter på rad tre. Etter nøye å ha vurdert og funnet ut at man ikke skulle falle for fristelsen til å kjøpe VIP-billetter som, i tillegg til å sikre deg billetter på første rad, inkluderte «Meet and Greet Mike Tyson» - hvor man både kunne få et bilde av seg selv med stjernen og motta en signert boksehanske. I et anfall av følelsesmessig forvirring bestemte jeg meg for ikke å være en sånn som betaler for å hilse på folk som har mest lyst til å være i fred. Det var uverdig, tenkte jeg. Etter å ha drukket en kopp kaffe ombestemte jeg meg og fant ut at jeg veldig gjerne ville ha en boksehanske likevel. Men da var det selvfølgelig for sent.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Blant mennesker som kan lite eller ingenting om boksing, men som likevel syns de har mye interessant å si om saken, kan man høre mye dumt. Om boksing generelt, og Mike Tyson spesielt. Det finnes folk som tror det er mulig å gå inn i ringen mot Michael Spinks, og knocke den regjerende mesteren på 91 sekunder - ved å være en primitiv villmann. Det finnes folk som er blinde for Tysons defensive ferdigheter, for kontringene, for fotarbeidet når han jobber seg inn på betydelig høyere motstandere. Det er de som tror hurtighet, balanse, presisjon og slagkombinasjoner - hvis de i det hele tatt har registrert disse ferdighetene - handler om ren styrke fremfor teknikk. Det irriterer meg når folk snakker sånn. Først og fremst fordi de fremstiller sin egen kunnskapsløshet som en mangel ved Mike Tyson. Dernest fordi det viser hvor lett man holder fast ved de enkle fortellingene.

Det mest slående i den forestillingen vi altså ikke får se i kveld, er hvordan Tyson ser seg selv som et fremmedelement i en hvit verden. «Se på oss», sier han og viser fram et bilde av middagsbordet hjemme hos Cus d’Amato. Det er som bildet av en hvilken som helst middag hos en liberal, hvit middelklassefamilie. Duk på bordet, serveringsfat, rene hender. Og Mike Tyson ved siden av Cus. «Jeg var som en flue i melka», sier han. Vi ser bilder av den unge Tyson i hvit sixpence og pen bomullsgenser, utkledd som hvit mann i den store, velpleide hagen. På kveldene skiftet han og snek seg tilbake til bakgatene der han kom fra. ”Dra tilbake dit. Drit i oss. Jeg skulle ønske det var noen hvite som elsket meg på samme måte”, sier den litt eldre kompisen når Mike er på hjemmebesøk, røyker marihuana, rapper noen klær og viser fram bilder fra sitt andre liv til ungene i gata. To år senere ble kompisen skutt og drept.

Cus d’Amato var født i 1905. Han hadde sett store endringer i svartes livsvilkår i løpet av sin levetid. Det var derfor han sto over den unge guttungen og skrek at han ikke skulle være redd for hvite mennesker. «Du kan bli mester», skrek han. «Du kan bli den største. Men da må du tørre å slå en hvit mann». «Herregud, Cus. Det er 80-tallet. Jeg kan godt slå en hvit mann, hvis det må til», forsikret tenåringen, mens han forsøkte å skjule redselen for den skrukkete hvite mannen som sto og skrek at han ikke skulle være redd for hvite menn. Hjemme hos Cus lærte den unge gutten seg å skrive, lese, spise lammekoteletter og rosenkål. Han lærte å kle seg som en hvit og snakke som en hvit. Og i kløften mellom de to verdenene, den han kom fra og den han kom til, ble han et menneske som revnet.

Mike Tyson er boksingens siste ikoniske mester. Utenfor ringen er historien om Mike Tyson en moderne tragedie. Det er historien om en fattig gutt, med et gudbenådet talent, som forsøker å bli et anstendig menneske. Som blir fristet av alt som ligger der ute og lokker med alt man kan få når man er rik og berømt. Og det i en tid som sier at det er helt greit å ta for seg, ja - det er en god ting å være et menneske som tar for seg, ødsler, sløser, er uten grenser. I stedet for å ha mennesker som støtter og strammer ham opp, er han omgitt av mennesker som lokker ham videre med penger. Svimlende stabler med penger. Og alt som kan kjøpes for penger. Mike Tyson var sin tids største pengemaskin. Da han slapp ut av fengsel hadde han 400 millioner dollar i banken. Kort tid etter var han blakk. Det var som om det gikk troll i ord. Han ble alt det man en gang sa han var, og enda verre. «The baddest man on the planet» ble en nedrig, voldtektsdømt narkoman, en svart mann som ikke var i stand til å beherske seg.

Spørsmålet vi ville ha sittet igjen med, om vi nå hadde fått sett forestillingen, ville ha vært om historien om det gudbenådede talentet omsider skulle få sin lykkelige slutt. At han omsider har funnet ro. At han kan tjene penger uten å ydmyke seg selv. At han kan få bli herre over sin egen historie, sitt eget navn og, derigjennom, seg selv. Jeg tror det er det vi ønsker for ham, vi som har fått være Tysons samtidige. Og i mangel av andre måter å uttrykke oss på, forsøker vi altså å kjøpe en signert boksehanske for å gi noe igjen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook