Krigerkultur og leiesoldater

FORSVARET: Andreas Hompland avlegger undertegnede en visitt i sin kommentar fredag 30. januar. Der konstaterer han at både jeg og andre offiserer er blitt mer synlige i avisspaltene med kommentarer til så vel fagmilitære som rene utenrikspolitiske spørsmål. I den forbindelse får vi anerkjennelse for å være både «velinformerte, artikulerte og velmodulerte», og det er selvsagt hyggelig å registrere fra en så utpreget militærskeptiker.

Homplands innvending er imidlertid det kulturelle aspekt ved den pågående transformasjon av det norske forsvaret, som han gir overskriften «Frå Heimevernet til fremmedlegion». Her begår han en feil som egentlig er en god illustrasjon på hele poenget - nemlig at vi i Norge har meget upresise forestillinger om alle andre former for militærvesen enn akkurat den type militsforsvar vi har hatt i tusen år. Når Hompland sier at en militær organisasjonskultur bygget på sterk profesjons- og avdelingsidentitet er «militarismens patos og leigesoldatens etos» svikter for en gangs skyld hans ellers skarpe iakttakelsesevne. Militarisme innebærer at militære skikker og dyder gjøres til et mål i seg selv og en norm også for det sivile samfunn. Det er det åpenbart ikke snakk om her.

Det vi snakker om er en sterk profesjonsidentitet som en indre kvalitet avgrenset til den militære organisasjon, slik vi finner det i mange europeiske land – land vi aldri tenker på som spesielt militaristiske. Likeledes er det en grunnleggende misforståelse når det settes et likhetstegn mellom den profesjonelle soldat i sin alminnelighet og leiesoldaten. Den profesjonelle soldat – inklusive Homplands skrekkbilde fremmedlegionæren – er ingen leiesoldat, men tjenestegjør for det første i en regulær militær styrke opprettet og kontrollert av en stat. Dertil er yrkessoldaten sosialisert inn i et meget sterkt avdelingsfellesskap, der det råder en uavkortet pliktetikk i forhold til å sette livet inn for avdelingen, kameratene og oppdraget om nødvendig. Den klassiske leiesoldat derimot er en ren lykkejeger som uten den legitimiteten som følger av å tjenestegjøre i et statlig, etablert militærvesen slutter seg sammen med en gruppe likesinnede og for betaling utfører militære oppdrag i regi av private aktører. Det vil antagelig Hompland være enig i er en ikke helt uvesentlig forskjell.

Når det norske forsvaret nå gradvis profesjonaliseres både praktisk og kulturelt, er det en følge av at den norske stat ønsker å bruke sitt militære apparat til noe annet enn bare en mulig eksistenskamp på eget territorium for å overleve som selvstendig nasjon. Da kan man ikke, som Hompland, spørre om denne kulturelle omstillingen er noe man vil ha, eller om man heller vil beholde en relativt harmløs militæridyll a la 91 Stomperud. Da er det i så fall den endrede bruk av Forsvaret han er i mot. Hompland og andre kritikere må med andre ord velge mellom et forsvar som de drar kjensel på og intuitivt liker – kanskje nettopp på grunn av dets åpenbart umilitære karakter – og et som faktisk kan brukes, også når det ikke dreier seg om vår nasjonale eksistens. Å sende Stomperud til Afghanistan er ingen løsning. Det har han ikke automatisk hverken ferdigheter til eller motivasjon for. Det er vel dessuten grunn til å tro at vi som samfunn ikke lenger vil tolerere at annet enn frivillige soldater setter livet på spill tusenvis av kilometer utenfor Norge. Det har våre politikere for lengst tatt konsekvensen av. Men det gjør ikke Forsvarets personell til leiesoldater.