KAMPROPET: Emil Johansen skriver i boka at det var han som foreslo «Til Valhall!» som kamprop for kompaniet i Telemarkbataljonen. Foto: Forsvaret
KAMPROPET: Emil Johansen skriver i boka at det var han som foreslo «Til Valhall!» som kamprop for kompaniet i Telemarkbataljonen. Foto: ForsvaretVis mer

Krigerne er opplært til å skyte for å drepe

Denne boka viser hva engasjementet betyr i praksis.

Les intervju med Emil Johansen her.

ANMELDELSE: I 2006 vervet Emil Johansen seg som grenader. Han ble en profesjonell soldat i Telemark Bataljon. Selv kaller han seg og sine kamerater krigere.

Nå har han skrevet den første boka fra vår krig i Afghanistan, sett gjennom øynene til en aktiv og stolt soldat. Han har stått ved hvite kister og grått, han har mistet kamerater i krigen.

Emil Johansen forteller at det var han som kom med forslaget om stridsropet «Til Valhall!» Han vil prøve å forklare krigerkulturen til oss som ikke er en del av den. Dette er ikke en bok som skal avsløre noe om vår deltakelse i Afghanistan, det er en bok som vil forsvare og forklare. Som han skriver er boka hans medalje til alle de fantastiske menneskene han har tjenestegjort med.

Krigerne er opplært til å skyte for å drepe

Boka er også gjennomlest og godkjent av oberstløytnant Frank Stølan i hærstaben. Emil Johansen arbeider fortsatt i Forsvaret.

Slikt definerer selvsagt ei bok. Ikke på en eneste side er det noen gang noen i det norske militæret som gjør noe kritikkverdig. Alle som nevnes roses, for sitt mot, sin lojalitet, sine fine menneskelige egenskaper. Johansen skildrer hvordan opplæringen i forsvaret er lagt opp for å styrke samhold og lojalitet. Denne boka er en demonstrasjon av den lojaliteten.

Samtidig er det også en verdifull bok, som gir oss et innsyn i en kultur som er oss fremmed. Ikke den afghanske kulturen, den er knapt der som et bakteppe. Det er kulturen i Mek 4 i Telemark bataljon vi blir kjent med. Gjennom det kjennskapet blir vi også kjent med virkeligheten og problemene med å bruke militær makt som del av vår utenrikspolitikk. For selv om vi liker å innbille oss det, er selvsagt ikke dette fredsbevarende styrker som hjelper afghanske småjenter trygt til skolen. Dette er stridende krigere som kjemper mot Taliban.

De skyter for å drepe. Det er det de er opplært til, og det er det Norge bruker dem til. Boka viser oss hva det engasjementet betyr i praksis.

Emil Johansen er forbilledlig ærlig om sin motivasjon. Han betrakter seg som privilegert som har fått være en profesjonell kriger, han utfører det yrke han har lært, han slåss for sine kamerater. Hans tilnærming til Norges engasjement er på bakkenivå, der man ligger i dekning, har fienden i siktet og trekker av. Der man skjermer bøndenes avling, selv om det er opium som kan ende som heroin til narkomane i Oslo. Der man i mest bokstavelige forstand kjemper for å vinne respekt blant et folk man ikke kjenner. Slik ser vi krigens mekanikk: Tapet av en kamerat gir lyst til å ta igjen på fienden. Fienden, som lider langt større tap, føler selvsagt det samme.

Språket og fortellingen er enkelt og rett fram. Hendelse etter hendelse fortelles, fortellingene krydres med rosende ord til dyktige kamerater. Det er medaljens forside som skildres. Det blir noen gjentakelser. Til tider blir høyt og lavt like viktig. Andre ganger er det nettopp de små øyeblikkene som lar leserne føle situasjonen. Underveis skildres adrenalinet og spenningen i aktiv kamp, mot slutten sorgen over tapet av kamerater, de som ofret livet for å gjennomføre Norges politikk. Han skildrer fremmedgjøringen i å komme hjem til et Norge der de færreste kan forstå hva våre krigere har vært med på.

Emil Johansens er et bidrag til den forståelsen. Slik er den samtidig et bidrag til en diskusjon om Norges deltakelse i kriger i Asia. Vil vi føre krig, må vi ha krigere. Dette er slik de handler og oppfører seg, når de beskrives på sitt beste. Og at de er der og kriger, det er vårt ansvar og Stortingets beslutning.