FORSVARET I VÅR TID: Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide ba forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen (bak) om et fagmilitært råd om hvordan det norske Forsvaret bør utvikles for å møte de nye utfordringene. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
FORSVARET I VÅR TID: Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide ba forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen (bak) om et fagmilitært råd om hvordan det norske Forsvaret bør utvikles for å møte de nye utfordringene. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpixVis mer

Krigerne vender hjem

Norges forsvar er igjen i ferd med å gå ut på dato. Et aggressivt Russland har endret den sikkerhetspolitiske situasjonen, skriver John O. Egeland.

Meninger

I går fikk forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen en ny og viktig marsjordre. Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide (H) ga ham et år på å utarbeide et helt nytt fagmilitært råd. En slik prosess mellom den politiske og militære ledelsen av forsvaret tilhører faste prosedyrer. Denne gangen er likevel situasjonen annerledes. Søreide ber om en ny hovedkurs for utviklingen av forsvaret. Nå skal det legges mer vekt på den historiske kjerneoppgaven: Ivaretakelse av Norges suverenitet, territorielle integritet og politiske handlefrihet. Ambisjonen er at forsvaret med nasjonale ressurser skal kunne håndtere en sikkerhetspolitisk krise i våre nærområder. Ved en trussel mot Norge som utløser kollektiv forsvar i NATO, skal forsvaret ha evne til å gjennomføre operasjoner inntil allierte forsterkninger er på plass. Vi skal også kunne bidra med militære ressurser i våre nærområder, f.eks. i Baltikum.

I dag har forsvaret ikke organisasjon eller ressurser til å løse slike oppgaver. Siden begynnelsen av 90-tallet har forsvaret vært gjennom en omstillingsprosess som medførte skroting av invasjonsforsvaret og overgang til et mer mobilt og høyteknologisk innsatsforsvar. Begrunnelsen var at Norge sto uten noen egentlig fiende etter at den kalde krigen var over. Løsningen ble å finne en ny fiende: Internasjonal terrorisme, trusselen fra masseødeleggelsesvåpen og forbindelsene til ustabile stater. Derav krigene i Afghanistan, Irak, Libya og på Balkan. Slik ble det skapt et underlig paradoks. For første gang siden 1700-tallet ble deltakelse i krig utenfor landets grenser - i fredstid - en sentral oppgave for det norske forsvaret. Parallelt ble det utviklet en ny krigerkultur blant våre styrker i utlandet.

Nå kommer det nye signaler fra forsvarsminister. Hun sier omleggingen ga oss et moderne forsvar av høy kvalitet, men at den også hadde en kostnad. Evnen til på kort varsel å håndtere krise og krig i våre nærområder med utholdenhet og dybde, har ikke vært prioritert. Sagt på en annen måte: Vi har et brannkorps som effektivt kan settes inn i utenlandsoperasjoner, men som mangler evne til å slokke ild her hjemme. Samtidig sier Ine Eriksen Søreide at forsvaret skal ha tilgjengelige styrker for bidrag i internasjonale operasjoner, men at dette må avveies mot behovene i nærområdene.

Snuoperasjonen har en tydelig sikkerhetspolitisk begrunnelse som kan beskrives med ett ord: Russland. På ruinene av sovjetstaten har president Vladimir Putin utviklet et selvhevdende Russland med nye militære kapasiteter. Det ble brutalt synlig under den lynraske annekteringen av Krim og intervensjonene i Øst-Ukraina. Fra å være et tungt, men seint hammerslag, har russiske styrker fått en helt annen reaksjonsevne og mobilitet. I vest oppfattes ikke lenger Russland som en partner som skal behandles med tillit, men som kilde til en ny type ustabilitet og uforutsigbarhet i Europa.

For Norge er dette en spesiell utfordring. Russland er et mektig naboland som Norge må ha gode relasjoner til. Særlig gjelder det alt som har med nordområdene å gjøre: Sikkerhet, fisk, klima og ressursforvaltning. Norges historiske holdning har vært preget av to honnørord: Fasthet og forutsigbarhet. Denne linjen har gitt gode resultater, sist under løsningen av striden om delelinjen i Barentshavet. Dette er også bakgrunnen for at Norge, bl.a. sammen med Tyskland, ikke har vært blant haukene i NATO når det gjelder bjørnen i øst. Også nå er forsvarsministeren rask med å si at det ikke foreligger noen ny, konkret trussel i nord. Samtidig er et godt forhold til Norge også i Russlands interesse. Ro og forutsigbarhet på landets nordflanke gir større fleksibilitet og slagkraft andre steder.

Regjeringen har gitt forsvarssjefen vide rammer for de rådene han skal gi. Balansen mellom hjemlige oppgaver og utenlandsoperasjoner er beskrevet nokså utydelig. Det legges opptil to stramme hovedalternativer når det gjelder kostnadsrammene for en omlegging. Samtidig åpnes det for beskrivelse av et forsvar med flere kapasiteter og en langt høyere pris.

Utviklingen av et nytt norsk forsvar er et spørsmål av høyeste nasjonale betydning. Derfor er det avgjørende at den politiske ledelsen har et kraftfullt grep om prosessen. Fagmilitære råd er viktige og nødvendige. Det sier seg selv. Samtidig bør forsvarsminister Ine Eriksen Søreide ta initiativ til en bred politisk drøfting av retningen på det norske forsvaret. Fremdeles er krig for viktig til å overlates til generalene.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook