BOK: 1944. Espen blir tatt av tyskerne og sendes til Bardufoss fangeleir. Han er dømt til tretti års straffarbeid for noe han ikke har gjort. Hjemme venter Irene. De to har akkurat feiret bryllup i en kullkjeller. Nå settes livet på vent.

Kampvilje

Plau eksperimenterer med formen når hun skal fortelle denne historien. I første del av boka følger vi Espens tankestrøm. Han bedriver et slags konsentrert selvsnakk for å utholde en straffeappell, der fangene må stå ubevegelige i sytten timer i bitende kulde. De fryser, tisser på seg, mottar slag. Da appellen er ferdig, må støvlene til Espen skjæres av. Beina er to svarte stolper.

Etter gjenforeningen mellom Irene og Espen gjør romanen et tidshopp. I del to befinner vi oss i 2005, og de unge elskende er blitt gamle. Begge er merket av krigsåra. Irenes tiltakende demens er vanskelig for dem begge, men rokker ikke ved omtanken de har for hverandre.

Rotete uttrykk

Det tematiske stoffet i «Appell» er godt. Både Espens tankeøvelser for å utholde lidelsene, og seinere Irenes smertelige virkelighetsrør, er bevegende. I partier fungerer da også romanen fint, som når vi i korte glimt får innblikk i Irenes liv rett etter krigen. Her viser Plau at hun behersker dialogen.