Krigs- traumer

Bevegende stoff i rotete roman.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

BOK: 1944. Espen blir tatt av tyskerne og sendes til Bardufoss fangeleir. Han er dømt til tretti års straffarbeid for noe han ikke har gjort. Hjemme venter Irene. De to har akkurat feiret bryllup i en kullkjeller. Nå settes livet på vent.

Kampvilje

Plau eksperimenterer med formen når hun skal fortelle denne historien. I første del av boka følger vi Espens tankestrøm. Han bedriver et slags konsentrert selvsnakk for å utholde en straffeappell, der fangene må stå ubevegelige i sytten timer i bitende kulde. De fryser, tisser på seg, mottar slag. Da appellen er ferdig, må støvlene til Espen skjæres av. Beina er to svarte stolper.

Etter gjenforeningen mellom Irene og Espen gjør romanen et tidshopp. I del to befinner vi oss i 2005, og de unge elskende er blitt gamle. Begge er merket av krigsåra. Irenes tiltakende demens er vanskelig for dem begge, men rokker ikke ved omtanken de har for hverandre.

Rotete uttrykk

Det tematiske stoffet i «Appell» er godt. Både Espens tankeøvelser for å utholde lidelsene, og seinere Irenes smertelige virkelighetsrør, er bevegende. I partier fungerer da også romanen fint, som når vi i korte glimt får innblikk i Irenes liv rett etter krigen. Her viser Plau at hun behersker dialogen.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer