Krigsdrama

Minnesmerker fra krigen.

BOK: Torunn Ystaas' roman «Livstid» handler om hvilke sterke krefter, på godt og vondt, som veller fram i mennesker under krigens press.

Overraskende mange av høstens bøker kretser, i større eller mindre grad, om krigen i Norge. Selma Lønning Aarøs «Vill ni åka mera?», Per Pettersons «Ut og stjæle hester», Gerd Brantenbergs «Landssvikersken», Inge Egeberg Johansens «Tyskungen» - alle berører de krigens prøvelser og lidelser og hvordan disse virker inn på enkeltmennesker og deres etterkommere. En av de romanene som i sin helhet vier seg til en slik krigshistorie er Torunn Ystaas' «Livstid».

Et symbol

Ystaas' historie skal ha røtter i virkelige hendelser.

Historien utspiller seg på Åsane gård i fjellene over Hardangerfjorden. Året er 1943. En sterkt medtatt russisk krigsfange på rømmen ramler inn døra selveste julekvelden.

For folkene på gården blir Aleksej, som han heter, et levende symbol på krigens smerte og herjinger uti Europa, og de gir ham omsorg og skjulested. Men den fremmede fuglen skaper også uro i redet. Han er psykisk ustabil og på gården er de allerede utsatt, da hovedpersonen Iver og brødrene hans er engasjert i motstandsbevegelsen. Kan de stole på ham?

Fin rytme

Ystaas skriver fram vekslingene mellom uro og lettelse, håp og fortvilelse, kjærlighet og forbitrelse.

Man finner både spenning og varme i denne romanen, og en tidvis fin rytme i prosaen, selv om den språklig og innsiktsmessig er heller gjennomsnittlig. Boka skjemmes av å være repeterende og litt snakkesalig.

Dessuten kan fortellergrepet minne litt om ei stor hånd som tar opp mennesker, ser litt på dem og legger dem fra seg igjen.

Tankevekkende

«Livstid» handler om at fortidas tradisjoner og historier må bæres videre. Og med denne romanen er det selve historien og overleveringen av den som står i sentrum, en historie som representerer et tankevekkende vitnesbyrd fra krigens dager og som, for dem som liker slike romaner, gir helt ålreit underholdning.