STØTTE TIL FRED: «Paz» - «fred» - står det på mannens hatt. På toårsdagen for fredsforhandlingene demonstrerte folk i gatene i Bogotá, samtidig som forhandlingene var i krise. FARC hadde tatt til fange en general og to medarbeidere. Men krisa løste seg raskt. Foto: AFP / Scanpix / Eitan Abramovich
STØTTE TIL FRED: «Paz» - «fred» - står det på mannens hatt. På toårsdagen for fredsforhandlingene demonstrerte folk i gatene i Bogotá, samtidig som forhandlingene var i krise. FARC hadde tatt til fange en general og to medarbeidere. Men krisa løste seg raskt. Foto: AFP / Scanpix / Eitan AbramovichVis mer

Krigsfangene som ikke kunne brukes til noe

Den verste krisa i de hittil nøyaktig to år lange fredsforhandlingene mellom Colombias regjering og gerilja-bevegelsen FARC gikk fort over.

Kommentar

General Rubén Darío Alzate, en korporal og en militær advokat, som ble tatt til fange søndag, og to soldater som ble tatt til fange 9. november, skal settes fri av FARC «snarest mulig». Dette kunne de norske og kubanske tilretteleggerne av forhandlingene, som finner sted i den kubanske hovedstaden Havana, kunngjøre onsdag kveld, kubansk tid.

Vi antar de norske og kubanske diplomatene har lagt press på partene og overtalt dem til å innse alvoret. Verdenssamfunnet ville ikke hatt forståelse for et sammenbrudd.
 
To års møysommelig arbeid med en fredsavtale etter femti års borgerkrig, den mest langvarige væpnede konflikten i Amerikas historie, ble satt i fare fordi opprørerne tok til fange en general og to medarbeidere, kledd i sivil og uten våpen, i urskogen i en fjern utkant av Colombia. Generalen skulle neppe ha vært der, ikke uten uniform, våpen og soldater. Men han ble ikke tatt til fange av gerilja-bevegelsen etter harde kamper. Han var intet verdifullt krigstrofé.  Å ta ham til fange gjorde ikke FARC sterkere i forhandlingene.

Lederne i FARC må ha innsett at det de kalte «krigsfanger» denne gang ikke var et godt forhandlingskort, men snarere en brysom plage for dem. De hadde mye å vinne på å løslate dem, mye å tape ved å holde på dem.

Å holde en general som krigsfange kunne bare lede til ønsketenking om styrke blant de innenfor Colombias Væpnede Revolusjonære Styrker (FARC) som ønsker å fortsette krigen. Men det ville ikke gjøre de militært svekkede opprørerne noe sterkere.

I stedet ville de undergrave forhandlingsmotparten, president Juan Manuel Santos, som daglig angripes av tidligere president, nå senator, Álvaro Uribe. Uribe vil fortsette borgerkrigen og knuse både FARC og de andre opprørerne. Ved å holde på generalen ville FARC bare tvinge Santos til å være hardere i forhandlingene.

Da FARC tirsdag bekreftet å holde general Alzate og hans to medarbeidere fanget, og før krisa var løst, uttalte bevegelsens forhandlingsleder i Havana, Iván Márquez, som også er «Nummer 2» i bevegelsen, at det ikke var opp til ham og de andre forhandlerne på Cuba å avgjøre hva som skulle skje med generalen. Den avgjørelsen, forklarte Márquez i Havana, må tas av Sekretariatet, som er det øverste organet i bevegelsen, og av Timoleón Jiménez, kalt «Timochenko», den øverste lederen.

Men dette er det samme på den andre sida. Det var president Santos som holdt tilbake sine forhandlere på mandag da de skulle ha reist til Cuba. Det var ikke forhandlingslederen Humberto de La Calle som tok avgjørelsen om å legge forhandlingene på is.

Under den kortvarige krisa forsvarte Santos fredsforhandlingene og hyllet det som er oppnådd hittil, og han voktet seg vel for å angripe FARC unødig.

- Vi ønsker å fortsette forhandlingene for å slutte denne krigen som har fått oss alle kolombianere til å blø. Forhandlingene har gjort framgang som aldri før, uttalte han i en offentlig tale.

Han satte sin lit til at krisa ville bli løst med hjelp fra tilretteleggerne for forhandlingene, Cuba og Norge, sa han.

Lederne i FARC fikk en mulighet til å vise sin forpliktelse til fred, og de grep den. Nå forhandler opprørerne utfra svakhet, både når det gjelder militær styrke og oppslutning blant folk, mens den kolombianske staten forhandler utfra styrke. Men i det kolombianske samfunnet styrkes president Santos av framgang i forhandlingene og svekkes for hvert tilbakeslag.

Fra 1999 til 2002 forhandlet FARC om fred med president Andrés Pastrana. Da var FARC forholdsvis sterke og den kolombianske staten forholdsvis svak. Men den muligheten lot FARC-lederne glippe, fordi de kunne krige seg enda sterkere om ikke de drømte om å tvinge statsmakta i kne.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook