Krigsfly som politisk instrument

Norges seks F-16-fly har nå returnert til Ørlandet. De har, etter pålegg fra norske politikere, vært utbasert for å delta i stridsoperasjoner mot jugoslaviske mål som en del av Natos styrke. Kosovo-problemet har avslørt uheldige sider ved politisk ledelse av krigsoperasjoner i internasjonale operasjoner.

Det er risikabelt av vår utenrikspolitiske ledelse å overføre alminnelig politisk retorikk til noe så alvorlig som forutsetningene for militær maktbruk. Kosovo-problematikken har åpnet et konfliktfelt mellom FN-linjen og Nato-linjen i norsk utenrikspolitikk. Få folkerettseksperter mener Nato hadde folkerettslig mandat fra FN til å iverksette krigsoperasjoner mot Jugoslavia. Departementet har forsøkt å omgå problemet ved å kaste en røkgranat inn i konfliktfeltet; Utenriksdepartementet valgte å omslutte problemet med usikkerhet ved å betrakte mandatspørsmålet som et tolkningsspørsmål. Dette til forskjell fra for eksempel Frankrikes utenriksminister, Hubert Vedrine, som klart gav uttrykk for at de folkerettslige prinsipper denne gang var fraveket til fordel for Nato-rådets vedtak. Dersom den norske politiske prosessen som fant sted forut for denne operasjonen viser seg tilstrekkelig også i fremtiden, har terskelen for militær maktanvendelse blitt ubehagelig lav. Er det blitt slik at krig er for alvorlig å overlate til politikere? Besitter Utenriksdepartementet tilstrekkelig kompetanse i spørsmål om militær maktbruk i internasjonale operasjoner?

Demokratier verden over holder folkeretten slik den er nedtegnet i FN-charteret, for vår sivilisasjons overordnede moralske prinsipper. Norske offiserer plasserer den naturlig nok også høyest i sitt verdihierarki. Prinsippene voktes av politiske institusjoner nasjonalt og internasjonalt, og forsvares, om nødvendig, med militære midler.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tidligere Nato-operasjoner på Balkan har hatt legitimitet og moralsk autoritet i at FN gav mandat til å bruke militære virkemidler. Dette gjorde operasjonene folkerettslig forsvarlige og var nødvendig fordi de var såkalte ikke-artikkel-fem-operasjoner, det vil si at de fant sted utenfor Natos eget territorium.

Flyoperasjonene som var planlagt i forbindelse med krisen i Kosovo har imidlertid vist oss for alvor at politikk er det muliges kunst: Folkeretten kan være grei å ha, men den er tydeligvis ikke en nødvendig forutsetning for å bruke norske militære styrker i internasjonale operasjoner. De planlagte operasjonene, der norske jagerfly skulle delta, var også denne gang utenfor Natos territorium. Men denne gang manglet et FN-mandat. Likevel maktet Natos politiske beslutningsorgan, Det nordatlantiske råd, å samle seg om en aktiveringsordre som førte til innsetting av militære styrker, inkludert de norske kampflyene.

Her hjemme sto den politiske ledelse frem uten motforestillinger til operasjonen, trolig etter sterkt amerikansk politisk press. Det var kanskje klokt å ikke gi uttrykk for tvisyn utad. Men innad burde pragmatikken i beslutningen om å sende norske flygere i strid legges til side til fordel for oppriktige resonnementer. Norsk utenrikspolitikk er kjent som sterkt moralistisk; vanligvis er Norge blant de første til å peke på urettmessig militær maktbruk. Offiserer forventer derfor at bruk av norske militære virkemidler funderes på solide etiske prinsipper som for eksempel folkeretten. Når norske politikere bifaller at Nato lar sin egen «institusjonelle moral» gå foran folkeretten, bør våre soldater få vite at det er dette som skjer. De bør få en klar argumentasjon for at de likevel skal ta del i en krigsoperasjon.

Dette er ingen bagatell. Det handler på kort sikt om soldatenes kampvilje. Det er ikke minst en politisk oppgave å sørge for at soldatene utrustes med en så uangripelig sisu som mulig. Flygere som får høre gjennom media at den politiske ledelsen har tåkelagt vesentlige moralske aspekter ved deres våpenbruk, kan naturlig nok rammes av anfektelser i utøvelsen av konkrete oppgaver. Uorden i rekkene kan bli resultatet dersom soldater ikke ser pålagte oppdrag tilstrekkelig etisk begrunnet. Dette ble ikke et problem denne gang. Håpet om å kunne bedre situasjonen for flyktningene i Kosovo viste seg som tilstrekkelig begrunnelse.

På lengre sikt handler det om tillitsforholdet mellom politikere og militære. Offiserer som sendes i strid i internasjonale operasjoner, må kunne forvente at landets politiske ledelse har et helstøpt moralsk fundament. Den må i det minste være tydelig i forholdet til folkeretten. Luftforsvaret har vist seg positive mht. den tiltagende politisk viljen til å eksportere sikkerhetspolitisk råstoff. Men når norske offiserer finner at den politiske ledelsen har sendt dem ut med skarpe våpen på grunnlag av uklar argumentasjon, risikerer den å miste tillit og å miste offiserer som er villige til å stille opp for Natos reaksjonsstyrke.

Mot dette kan det naturligvis innvendes at det er Forsvarets oppgave å mane til kampmoral. Dette er imidlertid vanskelig å gjennomføre så lenge ukulturen begynner på politisk nivå. Politikerne har demonstrert større vilje enn evne til krigsoperasjoner. Evnen til norske jagerflygere er den beste, men med uklar politisk ledelse kan viljen bli det svake ledd. Landets politiske ledelse har avslørt at den har en god vei å gå med hensyn til å bidra i skarpe, internasjonale militære operasjoner. Det var kanskje godt flyene returnerte med fulle magasiner denne gang?