Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Krigshissere eller gode naboer?

Bernhard Mohr gir gode innblikk i sentrale problemstillinger om forholdet mellom Norge og Russland.

MIDDAGSSELSKAP: Statsminister Erna Solberg på en middag for stats- og regjeringssjefer i St. Petersburg i april i fjor, der president Putin var vertskap. 

Foto: Berit Roald / NTB scanpix
MIDDAGSSELSKAP: Statsminister Erna Solberg på en middag for stats- og regjeringssjefer i St. Petersburg i april i fjor, der president Putin var vertskap. Foto: Berit Roald / NTB scanpix Vis mer

Bernhard Mohr er en Russland-kjenner av den yngre sorten, i hovedsak oppvokst etter «den kalde krigen», med utdannelse i språk, litteratur, historie og politikk. Deler av sin utdannelse fikk han på det norske universitetssenteret som ble utsatt for en razzia i St Petersburg samme dag som Frode Berg ble arrestert for spionasje i Moskva, tirsdag 5. desember 2017. Var dette mer enn et pussig sammentreff?

Det vet ikke Mohr, men dette gir en god inngang til å beskrive forholdet mellom Russland og Norge, russere og nordmenn, utfra de mange motstridende vinklingene som verserer.

Er de to landene gode naboer som forsøker å løse sine tvister i dialog og respekt, eller er de krigshissende trusler for hverandre? Disse to hovednarrativene går gjennom bokas ulike felter, og ved ikke å forsøke å melde seg på ett slikt syn, klarer Mohr å gi dybde og klokskap til sin beretning.

Hausset og bagatellisert

Frode Berg-saken åpner ballet, og selv om det i mediene har stått mye om de ulike fasene i den saken, er det svært nyttig å få en samlet framstilling. Ikke minst for å forstå hvordan saken ble hausset opp av russiske myndigheter og samtidig bagatellisert her i landet, mens det motsatte gjaldt omfanget av pressedekningen. Berg var engasjert i et omfattende opplegg for å innhente informasjon om den mektige Nordflåtens atomprogram, men mye tyder på at han – og hans oppdragsgivere i den norske etterretningen – ble fortløpende snurret rundt FSBs lillefinger.

Vi får også et grundig bilde av hva det norske universitetssenteret var ment som og hvordan det virket mens de fikk lov til å drive med sitt, og her viser boka sin styrke ved forfatterens nærvær. I det hele tatt har boka et stort tilfang av varierte kilder. Han snakker med unge «Norges-venner» som er opptatt av ny-hedenske strømninger i norsk musikk, han sjekker hva som foregår i sosiale medier og på YouTube og fremkaller etterhvert en vesentlig generasjonskløft mellom sovjet-menneskene og generasjonene etter den kalde krigen.

Krigens helter

Særlig lystig blir denne kontrasten i bokas avslutning, der Mohr er med på en større turné fra Murmansk til Kirkenes, der krigens helter skal hedres for sin innsats mot naziokkupasjonen. De uendelige skåltalene, reaksjonen hos norske journalister og politikere, de russiske reporternes likegyldighet til den sovjetiske svadaen, og ikke minst det paradoksale forholdet til de kommende slekter:

Før kransenedleggelsen kunne starte, måtte en gruppe av tynt kledde skolebarn hutre og fryse mens prominensene holdt talene sine, som på grunn av den omstendelige tolkingen tok svært lang tid. Ingen av lederne tenkte på barna før en av journalistene ga dem et hint: «Hos oss faller ord og handling av en eller annen grunn aldri sammen. Vi sier at vi har demokrati, i virkeligheten har vi det stikk motsatte. Vi sier retten er uavhengig, men når det kommer til stykket, tror ikke engang retten selv på at det stemmer ... Sånn er det også med krigen. Vi sier at vi kultiverer minnet om krigen for de kommende generasjoners skyld, men i virkeligheten legger vi ikke engang merke til at den kommende generasjonen er i ferd med å fryse fast fem meter unna.»

Gode innblikk

Mohr skriver godt, og gir gode innblikk i Krim-problematikken, Georgia-krigen, Svalbard og nett-trollingen. Hans kunnskaper om lingvistiske ulikheter får åpenbart anvendelse. Det er vel ikke til å unngå at teksten til tider forfaller til litt flat, upersonlig allmennprosa som minner mer om medienes utenrikssider enn om selvopplevd virkelighet. Han kunne med fordel ha vært enda mer til stede, med flere subjektive observasjoner, men her er jo nødvendig med varsom balansegang.

Denne formen for bøker om utlandet, der språkmektige og kunnskapsrike journalist-forfattere i post 68-garden går bak kulisser uten å fremme ensidige agendaer, har gitt mange gode tekster: Ingrid Brekke har skrevet om Polen, Astrid Dypvik flere bøker om Tyskland, Simen Ekern om Italia, Morten Traavik om Nord-Korea, John Færseth om Ukraina, Morten Strøksnes om mange steder, Mímir Kristjánsson om Island, og mange andre.

Alle disse har klare litterære kvaliteter, samtidig med at de ikke lar det personlige nedkjempe sakligheten. De er gode å lese og gir bred informasjon.

Kunsten å sikre manus

Mohr er redaktør for oversatt skjønnlitteratur i Cappelen Damm, og godt bevandret i kunsten å sikre manuskripter gjennom vask og korrektur. Derfor er det særlig overraskende at teksten har en rekke småfeil av den sorten som oppstår når det foretas endringer i teksten på et sent stadium, kanskje litt utpå kvelden etter at manusvaskeren har gått hjem.

Dette er ikke vesentlige feil som ødelegger boka, men det er sand i maskineriet: «Verken Nagorno-Karabach og Transnistria er de jure anerkjente stater ...». «Han stengte sovjetiske militærbaser på Vietnam og Kuba». Den dagen [...] vil «Norge utvilsomt til å ta en lederrolle». «Dette er som en fest på Sovjetunionen på 1970-tallet». Altfor mye sånt i boka!

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!