USKYLDIG OFFER: Denne jemenittiske jenta, fotografert utenfor hytta si i en flyktningleir i Hajja for noen dager siden, er et offer for maktkampen mellom den Saudi-Arabia-støttede regjeringen og houthier i Jemen. 22 millioner mennesker, 75 prosent av befolkningen, har ifølge UNCHR behov for nødhjelp. Foto: Hani Al-Ansi / DPA / NTB Scanpix
USKYLDIG OFFER: Denne jemenittiske jenta, fotografert utenfor hytta si i en flyktningleir i Hajja for noen dager siden, er et offer for maktkampen mellom den Saudi-Arabia-støttede regjeringen og houthier i Jemen. 22 millioner mennesker, 75 prosent av befolkningen, har ifølge UNCHR behov for nødhjelp. Foto: Hani Al-Ansi / DPA / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Våpenhandel

Krigsindustrien er den nye olja

Prosjektiler produsert på Raufoss har menneskekropper som endelig adresse. Verktøy for å utslette liv er milliardindustri og internasjonale salg som sikrer arbeidsplasser trumfer all etikk.

Meninger

Dagbladet skriver om våpenhandel på lederplass den 29. september. Norskproduserte komponenter inngår i våpen som brukes til å begå krigsforbrytelser i Jemen. Når kritikere sier handelen med sjeik-velder i verdens mest urolige område strider med norsk eksportregelverk, er svaret fra industrien og Utenriksdepartementet at nesten all norsk eksport går til NATO-land og andre allierte. Eksporten til Midtøsten er ubetydelig.

KRONIKKFORFATTER: Dag Hoel.
KRONIKKFORFATTER: Dag Hoel. Vis mer

Eksport til Midtøsten var inntil nylig uhørt, men nå satser norske produsenter med Stortingets støtte på å erobre dette umettelige markedet. Det er fortsettelsen på en historie som startet i 1920, da Norge for første gang gjorde en internasjonal handel med militære produkter. Raufoss Ammunisjonsfabrikk eksporterte da 10,5 cm granathylser til Bofors i Sverige. Forsvarsdepartementet hadde tidligere avvist henvendelser fra Raufoss Ammunisjonsfabrikk om å få eksportere. Det var sterk motstand mot at Norge skulle involveres i våpenhandel.

Freden etter første verdenskrig truet industrien. Forståelsen var at det ble umulig å holde arbeidsstokken på Raufoss i virksomhet uten å gå til eksportmarkeder. I løpet av få år ble vi tøylesløse krigsprofitører med store leveranser til Tyrkia, som nettopp hadde begått folkemord på armenerne, og til Chiang Kai-shek under borgerkrigen i Kina. Ammunisjon fra Raufoss ble sendt i alle himmelretninger – og ingen ville vite hva den ble brukt til.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Straffen kom i form av fordømmelse i Folkeforbundet for salg av ammunisjon til Bolivia under deres krig mot Paraguay. Etter dette skamfulle oppgjøret gikk Stortinget i seg selv og vi fikk vår første lovgiving om våpeneksport. Fra 1935 skulle vi ikke selge våpen til land hvor det var krig, borgerkrig, eller hvor krig truet.

Senere har våpeneksporten vært økende. Det mest groteske eksempelet på hvordan egen interesse går foran alle andre menneskelige hensyn, fikk vi under den andre verdenskrigen. Raufoss Ammunisjonsfabrikk og Kongsberg Våpenfabrikk, under norsk ledelse, produserte for den tyske krigsmaskinen gjennom hele krigen. Etter krigen ble det besluttet at vi aldri mer skulle drive våpenhandel, men den kom umiddelbart igang igjen da vi ble medlemmer i NATO i 1949. Nå skulle vi utelukkende handle med de gode, gudfryktige kreftene, var tanken.

Slik ble det ikke. Historien om den norske våpeneksporten er preget av at hensynet til arbeidsplasser til enhver tid trumfer alle etiske hensyn. En fargerik hendelse var da norske myndigheter i 1958 godkjente en eksport til Batista-diktaturet på Cuba. Fidel Castro truet diktatoren med sin gerilja. Raufoss Ammunisjonsfabrikker og arbeiderpartiregjeringen så muligheten til øket omsetning i en tid da NATO var mer opptatt av atomvåpen enn patroner fra Raufoss, og forsynte Batista med skarpe skudd og håndgranater. Imidlertid måtte han rømme landet før leveransen kom fram, så det var Fidel Castro og Che Guevara som pakket opp varene fra Raufoss.

Da Arbeiderbladet i 1989 avslørte at vi eksporterte raketter til USA som amerikanerne sendte videre til borgerkrigen i El Salvador, engasjerte SVs Paul Chaffey seg og ville ha slutt på svineriet. Det viste seg at amerikanerne også sendte raketter fra Raufoss til leiesoldater i Nicaragua for å velte en regjering Norge hadde støttet gjennom mange år. Utenriksminister Thorvald Stoltenberg var ubekvem, men det hele fislet ut i ingen ting. Saken var kjørt i pressen og resultatet var at handelen fortsatte som før.

Etter Berlinmurens fall krakelerte fiendebildene og kommunistene ville bli konsumenter. Uten fiender ble eksporten av krigsmateriell desimert, og hele industrien sto på vaklende føtter. Freden truet igjen. USAs invasjon i Irak i 1991 ga inntekter, men det ble ikke skikkelig fart i omsetningen før vi gikk ut i striden mot terror - en vanskelig definerbar størrelse, men som gir enorm omsetning i krigsindustrien. Fra vanskelige tider på 1990-tallet har både Raufoss (nå Nammo) og Kongsberg løftet seg ut av armoden og blitt industrikonsern med virksomheter i mange land. Nammo kjøper opp produksjonsbedrifter på det europeiske kontinentet og i USA.

Det satses fra politisk hold på at produksjon av krigsmateriell skal være en søyle i norsk industriutvikling. Da Roger Ingebrigtsen (AP) var statssekretær i Forsvarsdepartementet, sa han at norsk våpenindustri «styrker troen på at Norge kan overleve også etter at oljen er slutt.»

Midtøsten er et «fremvoksende marked», heter det seg fra regjeringen. Derfor har vi etablert salgskontor i De forente arabiske emirater. Det gir resultater å være synlig i markedet. En fjerdedel av den norske eksporten i 2017 gikk til Oman. I 2018 inngikk Kongsberg Gruppen en langsiktig kontrakt med Qatar som er verd 15 milliarder kroner.

Det heter seg at Norge har et strengt eksportregelverk for våpen og ammunisjon. Det sier fortsatt at vi ikke skal eksportere til land i krig, borgerkrig, eller hvor krig truer. Det er også poengtert at vi ikke skal eksportere til land hvor menneskerettigheter er under press. Men hundre års historie viser at regelverk er én ting, praksis er noe annet. Uansett om det er fare for at regimene i Thailand eller Tyrkia bruker norske militære produkter mot egen befolkning, så får de handle med oss. Oppdraget fra politikerne er tilsynelatende å tolke regelverket vidt og prioritere arbeidsplasser og industriutvikling i mer enn 90 norske bedrifter som nå virker i krigsindustrien. Vi har sterke fagmiljøer og hevder oss i internasjonal konkurranse.

Der det finnes et marked, der vil norsk våpenindustri prøve å få innpass. Derfor etablerte vi oss, med hjelp fra Innovasjon Norge, i India, verdens mest ekspanderende våpenmarked. Ingen spør om Kashmir. Krigsindustrien er den nye olja. Vi ga den jemenittiske menneskerettsforkjemperen Tawakkol Karman Nobelprisen med den ene hånda, og militært utstyr til dem som fører krig i landet hennes med den andre.

Kjære politikere, dette er uverdig hykleri. Enten må vi få et regelverk som er i overensstemmelse med hva vi driver med, eller så må vi få en forvaltning som er i overensstemmelse med det regelverket vi har.

Dag Hoel ga i november i fjor ut boka «Fred er ei det beste - fra innsiden av den norske ammunisjonsindustrien».