Erik Fosse er en mann som har sett mye. Han forteller i sin nye bok om opplevelser fra sine mange turer til Libanon, Palestina, Iran og Afghanistan 
Foto: Lise Åserud / Scanpix
Erik Fosse er en mann som har sett mye. Han forteller i sin nye bok om opplevelser fra sine mange turer til Libanon, Palestina, Iran og Afghanistan Foto: Lise Åserud / ScanpixVis mer

Krigskirurg Fosse med sterke bilder fra fronten

Skjøre menneskekropper tar alltid støyten.

ANMELDELSE: Erik Fosse tilhører en bestemt generasjon av leger og sykepleiere utdannet på 70-tallet. De ble engasjert i internasjonale spørsmål, særlig Palestina-tragedien, og mange av dem var tilknyttet partiet AKP (m-l).

Blant disse finner vi Hans Husum, Trond Lindstad, Synne Holan, Mads Gilbert og Ebba Wergeland.

Sammen og hver for seg har de drevet helsearbeid i Midt-Østen, med særlig fokus på palestinske flyktninger. Mye har vært gjort i Libanon, men mest kjent er nok de seneste tiltakene i Gaza, der Fosse og Gilbert ble verdenskjent for sine nyhetsbulletiner fra den brutale krigen.

Direkte beskrivelser Nå har Fosse skrevet om hele sin tid som helsearbeider i konfliktsoner. Boka hviler på flere søyler. Viktigst er de direkte beskrivelsene av pasientbehandling, operasjoner, kriser.

Ved siden av disse kommer det forklaringer på den politiske bakgrunnen, opplysninger om administrative problemer og tiltak i organisasjonene som styrer helseteamene, samt en føljetong i flere episoder om familien Ramadan som gjennom generasjoner opplever den palestinske tragedien. Innimellom får vi landskapsskildringer fra de mange reisene Fosse har foretatt.

De mange detaljerte beskrivelsene av skader og operasjoner er sterk lesning, særlig for den som ikke er vant til medisinsk litteratur.

Vi får være til stede når skadd hjernemasse suges ut av skuddsår i hodet, når hud transplanteres og milter fjernes.

Det er alltid hastverk og mangel på utstyr og personale. Ofte må operasjoner foretas på gulvet, i lys fra hodelykter og parafinlamper. Det går døgnet rundt, i ukevis. Helsepersonell fra mange land utsetter seg selv for fare og gjør en stor, uegennyttig innsats.  

Litt for mye protokoll Bokas svakhet er at den har altfor sterkt preg av protokoll. Fosse har tatt vare på notater, journaler og dagbøker fra hele sin virksomhet, og det er tydelig at han vil ha med alt. Alle gode hjelpere skal nevnes ved navn, selv når deres innsats ikke blir ytterligere belyst.

Krigskirurg Fosse med sterke bilder fra fronten

Litt for mange fåfengte møter med myndigheter og litt for mange alminnelige reiseminner drøyer teksten unødig ut. Til tross for dette er boka i all hovedsak sterk lesning, og selv om framstillingen er åpenbart partisk, må det være mye å lære om konfliktens mange stadier for enhver.

Fosse har tenkt mye på hva rettferd og sikkerhet egentlig innebærer. Sympatien ligger hele tiden hos sivilbefolkningen og deres lidelser.

Krigens absurditet Det viktigste boka gir er framstillingen av krigers grunnleggende absurditet. Når helseteamet hører skytingen begynne eller granatene slå ned, vet de at det etter en halvtimes tid vil bli båret inn skadde og døende kropper. Igjen og igjen. Så sorteres de, og noen lappes sammen med stort besvær, på løpende bånd. Andre blir nedprioritert.

Hus blir sprengt og revet, vann og strøm stenges av, bomber faller og kropper flerres i stykker.

Slik er krigens realitet. Uansett hva motivene måtte være for å iverksette grusomhetene, er det alltid skjøre mennesker som må ta støyten. Det er så hjerteskjærende meningsløst. Og denne meningsløsheten kommer sjeldent godt fram hos Erik Fosse. Les og tenk.