Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Krigslegens dilemmaer

Tankevekkende, men ujevn bok fra Morten Rostrup.

ERFAREN: Morten Rostrup er overlege ved Oslo Universitetssykehus og har vært president i den norske avdelingen av Leger uten grenser. Her i arbeid på en lokal klinikk i Meulaboh, Indonesia. Foto: NTB SCANPIX
ERFAREN: Morten Rostrup er overlege ved Oslo Universitetssykehus og har vært president i den norske avdelingen av Leger uten grenser. Her i arbeid på en lokal klinikk i Meulaboh, Indonesia. Foto: NTB SCANPIX Vis mer

Uten grenser. Beretning fra en ny type krig.

Morten Rostrup

4 1 6
«Det er først midt i kapittel åtte jeg føler at Rostrup tar et skikkelig grep.»
Se alle anmeldelser

Jeg har lenge gledet meg til å lese erindringsboka til Morten Rostrup, mannen som ga organisasjonen Leger uten grenser et ansikt i Norge. Etter flere utsettelser er den nå kommet i salg.

Hadde jeg ikke vært en tålmodig mann, ville jeg stoppet lesingen litt under halvveis. For dette er ikke mye å skryte av. Her er et vell av overflødige detaljer og et språk som gjør at jeg av og til føler at jeg leser en utvidet versjon av en god gammeldags skolestil. (Først gjorde vi det, og så gjorde vi det). Tanken slo meg; dette er en mann som er langt flinkere til å redde menneskeliv enn til å skrive.

Men så kommer den totale forandring et godt stykke ut i boka. Her er det følelser, refleksjoner, analyser, observasjoner, kritisk tankegang og fortellinger som gir oss et innblikk i hvordan en organisasjon som Leger uten grenser arbeider i krigssoner. At dette er en farlig jobb, visste jeg fra før, at det er verre å være helsearbeider enn journalist i Syria, var nytt for meg.

Lang erfaring

Morten Rostrup var med på å starte Leger uten grenser i 1996 og har dermed lang fartstid.

At han har valgt å fokusere på Irak, Libya og Syria i denne boka, er svært forståelig. Men innledningskapitlene kunne med fordel vært kortet ned og erstattet med noe av det andre den norske legen har opplevd. For sjøl om det sikkert var spennende for Rostrup og hans kolleger å planlegge en relativt farefull rekognoseringstur inn i Syria, er ikke dette nødvendigvis like interessant for en leser – spesielt når konklusjonen blir at dette er et prosjekt som må skrinlegges.

Det er også altfor mange uinteressante detaljer fra dagliglivet. Hvilken allmenn interesse har det at forfatteren under sin første natt i Jordans hovedstad Amman, på vei til Bagdad, bodde i en leilighet der han ble plaget av mygg og mangel på luftkondisjonering? Og hva er vitsen med å skildre behandlingen av sårede pasienter med krigsskader så detaljert at det likner en legejournal?

I denne første delen bruker Rostrup ofte et stakkato språk som gjør det lett å ramle av. Her er et eksempel fra Zintan, der Rostrup og hans kvinnelige kollega Rachel også havnet midt oppe i et angrep fra president Moammar Khadafis styrker:

«Det var stille en times tid. Så kom nye raketter. De så ut til å falle helt tilfeldig i byen. Alt var uforutsigbart.»

Godt og intenst

Det er først midt i kapittel 8 jeg føler at Rostrup tar et skikkelig grep. Nå skriver han godt og intenst; om en bistandsorganisasjons mange dilemmaer og utfordringer. Skal man betale «skatt» til en væpnet milits for å få lov til å arbeide der, hvor går grensa for den stenge nøytraliteten, hvor store sjanser skal man ta for å snike seg ulovlig inn i et krigsrammet land? Nå blir boka med ett både spennende og informativ og ikke minst tankevekkende. I en krigssone er det ingen respekt for sivile, ei heller for helsearbeidere:

«Den som redder livet til min fiende, blir min fiende og må selv dø.»

Rostrup har overlevd. Og takk for det.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media