Krigsliv

Målbærer en kjærlighet til litteratur som overbeviser.

BOK: I 1941 samles seks venner til et grisemåltid på den okkuperte britiske kanaløya Guernsey. De blir oppdaget av tyske soldater og anklages for å ha brutt to regler; portforbudet og fortæring av ulovlig gris. For å unngå straff griper kjappe Elizabeth en nødløgn, og forteller at de har hatt møte i Guernseys litterære forening og diskutert den tyske boka «Elizabeths tyske hage». Det blir opptakten til «forening for litteratur og potetskrellpai».

Død ved utmattelse

Romanen med den altfor lange tittelen er en brevroman om hverdagslivet på øya Guernsey under krigen. Boka er bygget opp av korrespondansen mellom leseforeningens medlemmer og journalisten Juliet som i 1946 skal lage en artikkel om foreningen. Grunnleggeren Elizabeths skjebne står sentralt. Hun fikk en datter med en tysk feltlege som druknet kort etter. Hun ble seinere sendt til konsentrasjonsleir da hun gjemte en ung polsk fange. Unggutten var blant de tusener av slavearbeidere som tyskerne sendte til øya. I flukt med Eichmanns bevisste fangepolitikk «Død ved utmattelse».

Litteraturen er til stor trøst under okkupasjonshverdagen, og Shaffers eksempler er ikke opplagte. Her er en jødisk tjener som overlever ved å spille sin herre, samt trøste seg med Seneca. Her er en fisker som leser Shakespeare og en hushjelp hvis bibel er hennes kokebok. Hun leser høyt fra boka, om smågris helstekt i smør, og femretterskake med egg og hvitt mel. Dette til fortvilelse for foreningsmedlemmene som lever av kål, poteter og altså potetskrellpai.

Oppstykket

Nå tilhører ikke den fiktive brevromanen min favorittsjanger. Det blir noe unødig kunstig over den oppstykkede rytmen og alle de ulike navnene, datoene, hendelsene. Romanen er velskrevet, men ikke så god at en finner passasjer en kan dvele ved. I tillegg er avslutningen litt for lettbeint lykkelig. Men den målbærer en kjærlighet til litteratur som overbeviser.