Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Krigslogikkens enten-eller

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

GAARDER-DEBATTEN: Shabana Rehmans enestående artikkel i Dagbladet lørdag 4. august kan stå som motstykke til Jostein Gaarders retoriske flottenfeieri. Gaarders utfall er et skoleeksempel på hva som skjer når raseriet og indignasjonen overtar fornuften og medfølelsen. Derfor går folk nå i flokk og følge enten med eller mot forfatteren. Ofrene for Gaarders utfall er ikke bare Israel og Israels venner, men i sin ytterste konsekvens det sivile samfunnets barn, menn og kvinner. Rehman på sin side klarer å vise hvordan krigens redsler alltid rammer dem som ikke har talens eller våpnenes makt, og hva det innebærer å bevitne en ødende konflikt utenfra. Dette er viktig kunnskap som altfor sjelden formuleres.

MED JUSS og folkerett som våpen burde det dannes nye borgerrettsbevegelser i Norge som i Midtøsten. Målet: å samle alminnelige menneskers motstand mot alle former for våpenbruk. Altså ikke en fredsbevegelse som drømmer om paradis, men en borgerrettsbevegelse som er villig til å yte sivil og sivilrettslig motstand. En slik bevegelse vil først og fremst rette seg mot den dramatiske og voldelige ødeleggelsen av jordas miljø. Naturødeleggelsene bør i vår tid danne grunnlaget for forståelsen av hva vold er. Men også den økende kriminaliteten og forråingen av kriminelle handlinger. Motstanden vil omfatte terroristers generelle trusler mot alle sivile samfunn. Statsterrorismen er i særklasse den farligste, fordi statens vold baserer seg på demokratiske institusjoner og folkets støtte. Ved å utvide voldsbegrepet til alle levende arter har vi også integrert mennesket i en forståelse av hva miljø er.

SELV OM fjernsynsbildene fra Libanon gir oss grusomme påminnelser om de israelske ledernes brutalitet, burde det være mulig å forstå det israelske folkets daglige og årelange angst. Israels folk er omringet av fiender som samtidig finnes inne i landet med sine selvmordsbomber. Ingen billedreportasje kan formidle denne angsten. I sin kjerne er dette konfliktenes kompleksitet, sett utenfra: at vidt forskjellige former for terror holder sine respektive parter i virksomhet. Israelsk statsterrorisme er et resultat av amerikansk støtte. Derfor er det USAs ledere som bør være skyteskive for hodeløse reaksjoner a la Gaarders, slik den arabiske verdens hat mot Israel bør problematiseres når Hamas eller Hizbollah går til angrep på Israel.

SHABANA Rehman snakker et språk som avføder spørsmål og gjør krav på ettertanke. Hennes perspektiver er fruktbare og bør studeres av alle som ser hva krigens håpløshet innebærer. Gaarder har latt seg fange av krigslogikkens enten-eller. Hans retorikk er ikke ulik det en israelsk general tenker om Hamas, eller det Hizbollahs ledere tenker om den jødiske staten. Derfor er hans språkform farlig. Han skal ha honnør for tydelig tale, men norske verdensborgere bør fortrinnsvis utfolde seg i skuespill fra 1867.

NORSKINGER MED stort engasjement, offentlig status og evnen til å ordlegge seg bør vende nesa hjemover og oppdage en enda større katastrofe, fremtidens konfliktstoff. Det meldes igjen at Nordsjøen snart er tom for fisk som nærer ikke bare nordmenn, men også er matfat for andre nasjonaliteter, og for sjøfugler og for fisken selv. Dette burde resultere i ukelange avisoppslag og hard debatt. Hva i all verden skal vi gjøre? Øde kreftene på krigsdebatt i Midtøsten?? Om ti år er samfunnet gjenstand for en demografisk omveltning som vil få store konsekvenser for vår menneskelikhet. Men slike nærstående konflikter er ikke betydelige nok for internasjonalistene? De krever kanskje ikke like store ord og skal betraktes som separate problemer? Hva har vannforsyningskrisen i Midtøsten med krig å gjøre?

DET SIVILE samfunn kjenner det på kroppen: gjennom en erkjennelse av den økologiske krisens globale omfang kan ulike religioner, nasjonaliteter og interessenter formulere en felles strategi for overlevelse. Her kan muslimer, kristne, hinduer og ateister snakke samme språk. Den som ikke ser hvordan miljøspørsmålet overskygger krisen i Midtøsten kan ha latt seg forføre av krigslogikkens enten-eller.