Krigsnaivisme

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

I mange afghanske husholdninger er en Kalasjnikov det eneste som finnes av utenlandsk teknologi. Våpnene spredte seg raskt da Sovjetunionens innmarsj i 1979 utløste en motstandsbevegelse som tvang verdens største hærstyrke i kne. Motstandsheltene ble til krigsherrer som så rettet geværene mot hverandre inntil Taliban tok makten 1996 og en annen type vold satte inn, mot dem som ikke underordnet seg fundamentalistenes leveregler. Amerikanernes bombing i 2001 stanset Taliban. For en stund. Etter noen intense høstuker søkte styrkene tilhold i stammeområdene mellom Afghanistan og Pakistan. Nå siver de tilbake. Igjen med moderne våpenteknologi i et land som ellers mangler alt. 2007 har vært det verste året siden Krigen mot Terror startet. Aldri har det vært flere selvmordsaksjoner, aldri har det vært flere angrep, aldri flere drepte afghanere, aldri flere drepte utenlandske soldater.

Dette er bakteppet for debatten om norsk tilstedeværelse i Afghanistan. Det er nødvendig å spørre om den militære strategien som følges i Afghanistan, kan føre til fred og utvikling. Den afghanske presidenten stiller spørsmålet, parlamentet stiller det. Men det alle ser, er at motstanden øker.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer