TORPEDERT: Krigsseilerne og handelsflåten ble truet av bombefly, ubåter og torpedoer. Her reddes sjøfolk fra et torpedert skip. Foto: NTB Scanpix
TORPEDERT: Krigsseilerne og handelsflåten ble truet av bombefly, ubåter og torpedoer. Her reddes sjøfolk fra et torpedert skip. Foto: NTB ScanpixVis mer

Krigsseilerne - den vanskelige historien

På vegne av den norske stat ber jeg om unnskyldning for behandlingen krigsseilerne ble utsatt for etter krigen.

Meninger

Fortellingen om våre krigsseilere er en rystende beretning om et samfunn som ikke var godt nok forberedt på å ta vare på noen av sine største krigshelter. På vegne av den norske stat ber jeg om unnskyldning for behandlingen krigsseilerne ble utsatt for etter krigen.

Krigen hadde en høy pris. Av 35 000 krigsseilere i Den norske handelsflåten omkom nær 4500. Ingen andre grupper som var påvirket av krigen, led så store tap. Likevel fikk de ikke den anerkjennelsen de fortjente.

Krigsseilerne, de som seilte på norske handelsskip under andre verdenskrig, regnes som Norges viktigste bidrag til de alliertes seier over Tyskland. Gunnar Sønsteby uttalte at «krigsseilerne var de eneste nordmennene som gjorde en innsats av betydning for krigens varighet».

Før krigen brøt ut hadde Norge en av verdens største og mest moderne handelsflåter. Bare USA, Storbritannia og Japans flåter var større. Totalt hadde Norge en flåte på over 1000 fartøyer. Dette fikk en avgjørende betydning for krigens utvikling.

Norske handelsskip fraktet drivstoff, krigsmateriell og andre varer over Atlanterhavet, Middelhavet, Indiahavet og Stillehavet. Forholdene var ekstremt vanskelige. Krigsseilerne møtte store psykiske påkjenninger. Trusselen om angrep fra fiendtlige bombefly, torpedobåter og ubåter var konstant. Samtidig var de langt på vei forhindret fra kontakten med kjente og kjære hjemme i Norge.

Vår nære allierte, Storbritannia, fikk tidlig erfare hva denne innsatsen betød. Uten våre krigsseilere - uten deres mot og offervilje - ville neppe landet ha klart å stå i mot de tyske offensivene. Den britiske admiralen Dickens sa det slik i BBC i 1941: «Hvis det ikke hadde vært for den norske handelsflåte kunne vi like godt be Hitler om hans betingelser.»

Siden kom slaget om Atlanteren og de livsviktige forbindelseslinjene mellom Europa og USA og Canada. Så lenge ruten ble holdt åpen, ga det håp. Hvis den ble stengt, ville britene enten ha måttet overgi seg eller blitt utsatt for beleiring og utsulting. Og det sto om leveranser til Sovjetunionen som skulle sikre at Tyskland fortsatte å møte hard motstand på østfronten.

De enorme påkjenningene til tross, så fortsatte våre krigsseilere sin heltemodige innsats. Gang på gang krysset norske sjøfolk Atlanterhavet vel vitende om at sannsynligheten var stor for at havet ville bli deres grav.

Norske krigsseilere sto på vakt helt fram til Japans kapitulasjon sensommeren 1945. Da var de spredt på alle verdenshavene. For mange var turen hjem for lang til å rekke fram til jubelscenene som preget vårt land disse mai- og junidagene. I Norge var jubelen over frigjøringen erstattet med gjenoppbyggingen av et nytt og fredfullt land. I nord møtte krigsseilerne en nedbrent og ugjenkjennelig landsdel.

I dag vet vi at gjensynet med hjem og familie er av avgjørende betydning for om senskader utvikles. Den kunnskapen manglet den gangen. Det gjør vondt å tenke på at i tillegg til påkjenningene våre krigsseilere ble utsatt for, skulle de oppleve å kjempe seg gjennom administrative hindre for å få stemmerett, bolig, jobb og rasjoneringskort. Og verst av alt: Tilsynelatende var det få eller ingen hjemme som visste noe om Handelsflåtens innsats og betydning for krigens utfall.

Siden fulgte en lang og nedverdigende kamp for å få hevet krigsskadepensjon. De fleste lot til å være friske. De psykiske senskadene var det få som forsto noe av. I møtet med en labyrint av lover og paragrafer, er det ikke til å undres over at mange simpelthen ga opp. Takket være et utrettelig engasjement av enkeltpersoner, vant krigsseilerne omsider fram. Da hadde det gått nesten 25 år siden krigens slutt.

Til tross for sine opplevelser, greide de fleste krigsseilere overgangen til fredstid overraskende godt. Mange kom hjem og ble en ressurs for samfunnet. Det var en praktisk anlagt yrkesgruppe med stor tilpasningsdyktighet. Skadene mange bar på ble heller ikke synlige før mange år etter at krigen var over.

At vi som samfunn ikke evnet å gi krigsseilerne heder og anerkjennelse umiddelbart etter krigen, gjorde at mange følte seg sveket og ydmyket. I dag vet vi at dette bidro til at mange krigsseilere utviklet psykiske senskader og etter hvert ble arbeidsuføre.

I dag møtte jeg flere av våre gjenlevende krigsseilere og deres familier i Konvoibyen i Risør. Det var et sterkt og rørende møte med en gruppe mennesker som regnes som våre største krigshelter. Det er snart 70 år siden krigen tok slutt. Likevel er minnene og beretningene levende og sterke. Dette er historier som engasjerer oss og som fortjener å bli gjenfortalt til nye gerenasjoner nordmenn.

Det gjelder også historien om hvordan fravær av anerkjennelse og heder oppleves. Mange av dem jeg traff i dag har kjent smertestikkene av å komme hjem og ikke bli forstått. I møte med deres historie under og etter krigen blir man ydmyk.

Som samfunn var vi ikke godt nok forberedt på å ta vare på dem som kom hjem fra sjøen. Avvisningen og fornektelsen de ble møtt med er et lite stolt kapittel i norsk historie. Det rammet ikke bare krigsseilerne. Tusenvis av familier ble sterkt berørt. I møte med krigsseilerne i Risør ba jeg på vegne av den norske stat om unnskyldning for den behandlingen krigsseilerne ble utsatt for etter krigen.

Det krigsseilerne opplevde er en lærdom vi har med oss når vi i dag sender soldater ut med flagget på skulderen på våre vegne. Jeg er stolt av at vi har fått på plass et system som ser hele mennesket, hele veteranen som vender hjem fra strid. Og jeg er stolt av at vi hver 8. mai har en nasjonal markering der vi hedrer både nye og eldre veteraner.

Krigsseilerne er blant våre eldste veteraner. Det er en hedersbetegnelse på menn og kvinner som var villige til å ta på seg tøffe og farlige oppdrag på vegne av fellesskapet. Det er vår plikt å hedre dem og holde denne viktige delen av norsk historie levende.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook