Krigsteater som kino

I SPALTEN

Signaler, (23.07) bemerker Simen Ekern at det er vanlig å søke svar i historiske paralleller til nåtidens konflikter. Men han forbigår det helt innlysende. Nemlig at historiske allegorier nå brukes av underholdningsindustrien til å forsvare amerikanernes aggressive politikk og samtidig myke opp Europa ved å gjøre oss selvbevisste vår egen blodige fortid. For vår sivilisasjon springer ut av grusomme, men hjelpsomme kriger.

Det er lenge siden slagscener er forherliget slik som i «Troja» og «Kong Arthur». Utover 80- og 90-tallet tilnærmet krigsfilmene seg en realistisk og empatisk framstilling av kampsituasjonen i felten. Nå svermer kameraet rundt uredde krigere og sverdslag opphøyes til romantiske heltedåder. Motstanderne er karikerte, kyniske skurker, som fortjener å dø og de går døden rakrygget i møte, uten kvaler. Det historiske ved disse filmene er kun beleilige motiv for å kunne glorifisere krig som et praktisk hjelpemiddel, samt abstrahere bort den individuelle opplevelsen.

Uansett hvilket medium vi henvender oss til blir vi bombardert av amerikansk stridslyst og kontrolltrang. Men korstoget stopper ikke der. Den ene sagnomsuste krigen etter den andre eksporteres nå fra mytefabrikken Hollywood. Dette er langt ifra noen nyhet, men det nye ved de siste storsatsningene er at de tar et eksplisitt og ensidig positivt standpunkt til krig som ideologi og virkemiddel. De forteller oss at krig ikke lenger er meningsløst, men tvert om meningsfullt. Når saken prioriteres foran menneskeliv blir det enklere å glemme tragediene. Slik tenker de i Pentagon og Hollywood støtter dem nå. Med fjorårets Irak-invasjon som modell, og sammensetningen av Hollywoods toppsjefer tatt i betraktning, arrangeres fortellinger som framhever heltenes taktiske disposisjoner og krigens nødvendighet og betydning, framfor slagmarkens reelle lidelser. Døden beskrives kort og ærefull, ikke langsom og smertefull.

«KRIGEN ER POLITIKKENS

forlengelse», sa Clausewitz. Det samme argumenterer Hollywood for. Ved stolt å beskrive legendariske slag, som resulterte i nasjonsdannelser, gir de eksempler på tidlig sivilisering av et gryende Europa (da folket ble samlet og kjempet for en felles sak), og legitimerer følgelig at målet helliger middelet. Dette er krigsreklame og propaganda, indoktrinering og avstumping. Vi må gjennom helvete for å komme til himmelen. Først da blir krig meningsfullt.