Krigsturist

Hva gjør en krig med oss som menneske, med vårt «jeg», er spørsmålet som kan kalles Finn Carlings hovedanliggende i hans roman av året.

Det står ikke skrevet, men også Carling må vite at boka vil få enhver leser til å tenke på krigen i Bosnia, og særlig Sarajevo. Her møter vi legen Carl Rosenbaum. Hans kone og to døtre ble ofre for snikskytternes kuler. Likevel nekter han å velge side, han er en utenforstående, han tilhører ikke noen av de borgerkrigførende folkslagene, hans oppgave er å redde liv. Han mistet sitt «jeg» da han så sin familie bli skutt. Igjen er altså identitetsproblematikk, rollespill og søken etter det egentlige «jeg», vår avmakt og våre fortrengninger, et sentralt tema hos Carling.

Hamlet

Denne Rosenbaum er det som holdes fanget av tre menn som vil bytte ham mot fanger «de andre» har tatt. Men før han ble kidnappet, var han vitne til underlige dødsfall ved byens ruin av et teater. Under prøvene på en oppsetning av «Hamlet» dør skuespillerne, ikke bare slik de skal gjøre det i stykket, og hvert dødsfall er like uforklarlig, i motsetning til snikskytternes kuler der utenfor. Snart er det disse dødsfallene folk frykter, nettopp fordi de ikke lar seg forklare. Virkeligheten som scene og scenen som virkelighet, og så videre.

I sitt fangehull, hans egen scene, reflekterer Rosenbaum nærmest hallusinerende over «Hamlet»-prøvene og krigens redsler, skikkelser viser seg, til og med Shakespeares eget gjenferd kommer på visitt som snarest, og han husker sin «Hamlet» som underholdning skrevet for et beruset og høylytt publikum som krevde action. Et dårlig sted å flykte til fra krigens redsler. Til slutt er det bare Rosenbaum og en vokter tilbake, og de mangler mat. Rosenbaum tilbyr seg å gå ut for å skaffe noe, og han benytter ikke anledningen til å rømme. Da han kommer tilbake med maten, spør hans vokter forundret hvorfor, og Rosenbaum svarer: «Kanskje fordi jeg syntes at jeg burde holde hva jeg hadde lovet. Kanskje fordi jeg føler at tilværelsen er blitt meningsløs og av den grunn er blitt meg likegyldig. Kunne ikke unngå å se at det var enda mindre igjen av byen enn da dere bortførte meg. Følte meg revet opp med roten.»

Kulisse

Carlings knappe stil insisterer på at vi skal ta ordene på alvor. Han plasserer sin jeg-søkende hovedperson i en stadig dagsaktuell krigssituasjon. Om det er snakk om Sarajevo eller ei, er uvesentlig, byen er redusert til en utskiftbar kulisse, Carling har redusert seg selv til turist, noe jeg mener sitatet over er ett av mange eksempler på. Han kommer ikke nærmere «det ufatteliges» vold på menneskesinnet enn det de overflatiske fjernsynsreportasjene evner. Dagsrevyens gjenfortellinger får oss til å gjespe av hva som helst. En forfatter som vil anskueliggjøre det ufattelige og kjempe mot apatien, som vil ha oss til å reagere som hele og levende mennesker, må gå andre veier om han vil unngå de samme gjespene, utenom de skjematiske forklaringene. Men i Carlings velmenende tekst er det vanskelig å finne spor av virkelig fortvilelse, den forblir upåvirket av sitt innhold.

Pakketur

Carlings skikkelser står for meg som skjematiske og forutsigbare. Det er imidlertid ikke noe nytt hos Carling, på denne måten demper han fortellingens dynamikk til fordel for sitt budskap. Carling er en insisterende forfatter, og «En annen vei» er en insisterende bok. Han vil ha oss til å lytte, men etter min mening blir også hans fortvilelse skjematisk og forutsigbar, og dermed uinteressant. Brodermordet og de følgende tragedier i Shakespeares «Hamlet» gjentar seg gang på gang. Jeg skammer meg over å tilhøre en art som piner, voldtar og dreper av bare hat, er den dystre konklusjonen i boka. Det er enkelt å være enig med Carling i dette. Etter min mening litt for enkelt. En mental pakketur til Bosnia er sannsynligvis lite egnet for en forfatter som virkelig vil ha oss til å erkjenne en slik livsfølelse.