Krigsvoldtektene

I juni i år ble det arrangert en konferanse i Wien med tittelen «Rape is a war crime - how to support the survivors? Lessons from Bosnia - strategies for Kosovo.» Konferansen samlet ca. 160 representanter fra landene på Balkan, EU, USA, Canada, FN og flere andre internasjonale og nasjonale frivillige organisasjoner; hovedsakelig dem som er involvert i arbeidet med flyktninger i regionen og i asylland.

Gjennom ulike faser i den væpnede konflikten i det tidligere Jugoslavia har rapportene om utbredte og systematiske voldtekter og andre former for seksuelle overgrep i forbindelse med terrorisering av befolkningsgrupper stadig dukket opp. Det gjelder også nå i forbindelse med rapporter om alvorlige krenkelser av menneskerettigheter i Kosovo, spesielt på landsbygda der de andre alvorlige krigsforbrytelsene som massakre og tortur av sivilbefolkningen skal ha funnet sted. I flere saker fremstår denne typen overgrep som ledd i et overordnet systematisk mønster. Når det internasjonale samfunnet igjen blir konfrontert med krigsforbrytelser som likner dem som fant sted i Bosnia-Hercegovina, er det behov for å vurdere og bygge på erfaringene som ble gjort der. Konferansen i Wien hadde to hovedmålsetninger. Den første dreide seg om juridiske aspekter slik som internasjonalt samarbeid rundt de strafferettslige sidene ved disse overgrepene. Den andre målsetningen var å utarbeide strategier for støtte til kvinnene det gjaldt, både på det praktiske, det legale, det medisinske og psykososiale området, dvs finne frem til kjønnssensitive, tverrfaglige og godt koordinerte arbeidsmåter for å hjelpe dem som har vært utsatt for seksuelle overgrep i Kosovo.

Wien-konferansen pekte på den store betydningen det har å sikre at kjønnsperspektivet ivaretas i det psykososiale arbeidet med flyktninger. Voldtekt og seksuelle overgrep er skambelagt også i krig. Traumene kan være omfattende, men blir i mange tilfeller ikke formidlet til hjelpepersonell. Sårbarheten som er knyttet til denne typen krenkelser, er stor. I den tradisjonelle landsbybefolkningen i Kosovo er voldtekt av kvinner familiens skam, og oppfatninger som at den voldtatte må ta sitt liv for å redde familiens ære, har vært utbredt. Kosovoalbanske representanter på kongressen fortalte at slike selvmord allerede har funnet sted, og de var opptatt av hvordan de kunne forebygges. Seksualisert vold kan både forties og fornektes, med den konsekvens at det enkelte individ og den enkelte familie bærer sin lidelse uten mulighet for den hjelp de har behov for. Men sensasjonspregede oppslag gir det samme resultat med tilbaketrekning i skam og frykt. Derfor blir medias informasjon om at overgrepene forekommer viktig, men måten det fremstilles på en utfordring.

Hva betyr informasjonen om disse overgrepene for oss i Norge, og hvilke anbefalinger ble så gitt på konferansen? De har spesiell aktualitet på fire områder. Det første gjelder bistandsarbeidet på Balkan. Alle som er engasjert i dette arbeidet, anbefales opplæring som inkluderer en bevissthet om at menns, kvinners og barns møte med volden er forskjellig og at hjelpetiltak spesielt på det medisinske og psykososiale området tar hensyn til dette. Det ble også anbefalt at planlegging, tilrettelegging og implementering av bistandsarbeidet ikke foregår over hodet på lokale frivillige organisasjoner, ikke minst kvinneorganisasjonene og helsepersonell, som oftest er de som kommer i kontakt med ofrene. Bistandsarbeidere bør også være orientert om faren representert ved mafiaens interesse for purunge jenter, det påståes at flere er forsvunnet fra Albania. I gjenoppbyggingen og demokratiseringsprosessen i det tidligere Jugoslavia vil OSSE spille en vesentlig rolle som støttespiller og overvåker av prosessen. I gjenoppbyggingen av demokratiske institusjoner bør det legges vekt på å støtte iverksettelse av tiltak og initiativ basert på vurdering av de ulike behovene i den kvinnelige og mannlige befolkningen og den ulike posisjonen kvinner og menn faktisk befinner seg i. Dette er relevant for å bygge strukturer som sikrer likestilling, som beskytter kvinner mot nye overgrep, og som vil fungere som langsiktig støtte og oppfølging til kvinner som har vært utsatt for vold og seksuelle overgrep i krigen, gjennom å styrke deres status og stilling i samfunnet.

Det andre området gjelder de fredsbevarende styrker. Menneskerettighetsperspektivet, inkludert kvinners og barns menneskerettigheter og behov for sikkerhet, må være en del av opplæringen i arbeid med fred og gjenoppbygging. Ifølge representanten for FNs høykommissær for menneskerettigheter, er erfaringen fra Bosnia etter krigens slutt at kvinners og barns rettigheter ikke er godt ivaretatt. Blant annet har bordeller med mer eller mindre tvungen prostitusjon etablert seg i stort antall til tjeneste for både bistandsarbeidere og fredsbevarende styrker. Dessuten er volden mot kvinner og barn generelt økt. Det er ikke bare den lokale befolkning på Balkan som har behov for holdningsskapende tiltak, skal de rammede møtes med respekt og støtte og nye overgrep forebygges, må holdningene forandres hos de internasjonale hjelperne.

Det tredje området gjelder flyktningene som kommer hit. Det er viktig å huske at menns og kvinners erfaringer er forskjellige og at en kjønnssensitiv tilnærming er viktig. Dette innebærer også en bevissthet hos mottakspersonell, politi og helse- og sosialpersonell om at kvinner og ikke minst unge jenter kan ha vært utsatt for slike overgrep. Skal en trekke erfaringer fra Bosnia, bør en også være oppmerksom på at menn som har vært i fangenskap, kan ha erfart forskjellige former for seksuell tortur. De siste rapporter fra FNs høykommissær for menneskerettigheter nevner også overgrep mot menn og gutter uten å referere om sammenhengen disse har funnet sted. Å ha en kjønnssensitiv tilnærming i denne sammenheng betyr bevissthet om at overgrep mot menn og kvinner kan ha funnet sted, og at slike hendelser tolkes forskjellig, både av ofrene selv og av samfunnet omkring. Jenters og kvinners skam henger sammen med at deres verdi som kvinner og familiens ære er ødelagt, menns og gutters skam henger sammen med at deres manndom er ødelagt, de er blitt behandlet som kvinner. I helsetjenesten bør det legges til rette for at det skammelige kan hentes frem. Helsepersonell må også være kvalifisert til å gjenkjenne bekymringer og plager som kan være assosiert med overgreps-erfaringer. Identifiserte ofre for seksuelle overgrep bør alltid få et behandlingstilbud.

Det fjerde området gjelder det juridiske og strafferettslige. Voldtekt og seksuell tortur er definert som krigsforbrytelser i statuttene for Krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia (ICTY). Skal noen dømmes for overgrepene, må også noen være villige til å vitne. Alle som kommer i berøring med flyktningene bør ha informasjon om dette, slik at flyktningene er sikret den informasjon de har krav på. Men det er på langt nær nok. Erfaringene hittil har vist at de som tør å stå frem og vitne, blir satt på en hard prøve. Behovet for råd, beskyttelse og behandlingsstøtte har blitt aller mest tydelig i forhold til de seksuelle overgrepssakene. Det ble anbefalt at de enkelte lands myndigheter og internasjonale organisasjoner gir økonomisk støtte til juridisk bistand for potensielle vitner. Det ble også anbefalt at de europeiske landene gir vitner som står frem for den internasjonale krigsforbryterdomstolen og som ikke kan vende tilbake til sitt hjemsted av frykt for represalier, politisk asyl.

Den norske likhetsideologien har sin bakside. Hvis vi overser kvinner og menns ulike erfaringer, posisjon og behov, vil viktige aspekter i hjelpearbeidet overfor flyktningene fra Kosovo neglisjeres, både på Balkan og her hjemme.