Krim eller ikke krim

Det fins mange litterære sjangrer, og noen stiller tilsynelatende større krav enn andre. Innen lyrikken skal for eksempel den vestlige oppfinnelsen sonetten og det østlige haikudiktet bestå av et svært nøyaktig antall linjer og stavelser for å kunne kalles for ekte. Likevel fins det varianter. Enkelte poeter har skrevet sonetter uten rim, andre skriver tre linjers dikt og kaller dem haiku, selv om de ikke har fem stavelser i første og siste linje og sju i den midterste. Man kunne kalle det sjangerlek, der spesielle effekter oppstår nettopp ved at mønstre og regler brytes.

AV PROSA-SJANGRENE er det få som blir heftigere diskutert enn kriminalromanen. I høst har Roy Jacobsen provosert enkelte ved å la være å kalle romanen «Marions slør» for «kriminalroman», men nøyd seg med det vidtfavnende begrepet «roman». For dette er han blitt kalt «jålete og pissredd» av kolleger. Selv sier han at han har lånt fra kriminalsjangeren, «behandlet lånet jævlig dårlig og levert det fillete tilbake». Samtidig hevder han at boka er en hyllest til kriminalromanen (i så fall hvilken eller hva slags kriminalroman?). I 1998 kalte Jacobsen den spionaktige thrilleren «Ismael» for «spenningsroman» (hva er egentlig det?). Og han slipper ikke unna. Når nettbokhandlene skal gi stikkord for «Marions slør», skriver de «politi og detektiver».

DEBATTEN HAR en viss underholdningsverdi, ikke minst fordi kriminallitteratur som kaller seg kriminallitteratur er såpass populært blant vår tids lesere. Men hva er krim? Først og fremst kan man slå fast at kriminallitteraturen tilsynelatende er mer avgrenset enn andre sjangrer, for eksempel kjærlighetsromanen, den historiske romanen, pornografien, bondefortellingen, undergangsromanen, krigsfortellingen, det religiøse dramaet, og så videre. Romaner som handler om en forbrytelse og oppklaringen av den, er tradisjonelt sett kriminalromaner. Men det fins også sidesjangrer som grøsseren, thrilleren, det lukkede roms mysterium, privatdetektivfortellingen, spionromanen, spøkelseshistorien, den psykologiske romanen og flere andre. Krim har sine egne litteraturhistoriske verk, de blir drøftet i essayistiske og litteraturvitenskapelige bøker, de står på egne hyller i bokhandlere og antikvariater. Kriminalromanen er et eget univers.

SPØRSMÅLET ER om kriminalromanen er mer populærlitterær og derfor underlegen «ordentlige» romaner uten liknende karakteristikker. I den postmoderne epoken fins forfattere som leker med sjangerbegrepet, for eksempel Richard Brautigan som i tur og orden kalte sine romaner «en historisk romanse», en «gotisk western», «et perverst mysterium» og liknende. Gjennom historien fins det på en andre siden et stort antall kjente verk som forfatteren ikke har kalt krim da de ble utgitt, for eksempel Sofokles’ «Kong Ødipus», «Gisle Sursons saga», Shakespeares «Hamlet», en rekke av Henrik Ibsens dramaer, Knut Hamsuns «Mysterier», Aksel Sandemoses «Det svunne er en drøm», for å nevne noen. Krim eller ikke krim?

ROY JACOBSEN er ikke den eneste nyere, norske forfatteren som har latt være å kalle en krim en «krim». Les blant andre Kjartan Fløgstads «Kniven på strupen», Dag Solstads «Forsøket på å beskrive det ugjennomtrengelige», Jan Kjærstads «Rand», Bergljot Hobæk Haffs «Renhetens pris», Morten Harry Olsens «Mississippi», Torgeir Schjervens «Omvei til Venus», Kjell Askildsens novelle «Carl Lange». Forbrytelse, skyld, straff og mer eller mindre vellykket oppklaring er begivenheter som ikke bare preger tilværelsen, men som setter den på spissen. Kriminalitet er ofte grenselandet for det sosialt akseptable i et samfunn. Altså et ideelt tema for enhver forfatter som gjør det han skal – utfordrer det indre og det ytre liv.

MEN OM MAN kaller det krim eller ikke – det er uten betydning. Den beste kriminallitteraturen utmerker seg som regel ikke ved å følge en oppskrift, men ved å gjøre det motsatte, bryte med den.